innledningen (fra ildsjelen.no)

utdrag fra Marcello Haugen- boken - funnet som txt-utdr på nettet og kopiert her    *  bilder fra nettet ellers
DEL-utdrag 1
 

DEL-utdrag 10

 

…Marcello var engstelig natur på mange måter. Redd for å gå til tannlegen. Det førte til at han fikk meget vondt i tennene til sist. Han måtte trekke dem. Efter det var han flau for å vise seg. Han var litt forfengelig, var han. Men du verden for en varme han hadde for alle mennesker.

Han var meget kvinnekjær. Tenkte mange ganger på å gifte seg. Jeg har truffet flere kvinner som trodde at akkurat de var den eneste. Men at han ikke giftet seg var morens skyld. Han var meget sterkt knyttet til henne. Hun hadde advart ham og sagt at hvis du gifter deg, mister du din selvstendighet, og da vil evnene forsvinne. Og det trodde han på.

Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å treffe et slikt menneske som Marcello, sier Boja Rønneberg.

 

 Han fikk synet tilbake

Oppe i åsen ovenfor Lillehammer, i noe som heter Lismarka, ligger en gammel gård i skogen. Her bor Johan Sortåsen og hans kone.

- Det var i 1943, forteller Sortåsen, - jeg hadde fått en betennelse på det ene øye, gikk til lege på Lillehammer i lengre tid, men øyet ble bare verre og verre. Så ble jeg sendt til en øyespesialist på Hamar og ble lagt inn på sykehuset der. Jeg lå der to ganger. Første gang i fem uker, den andre gangen i fire.

Legen sa at betennelsen i øyet skyldtes en betennelse i lungen. Jeg fikk svettebad og forskjellige medisiner, men de klarte ikke å få has på den betennelsen som satt i lungen, og jeg ble ikke bedre i øyet.

Efter fire uker sa legen at i morgen kan du komme ned på kontoret efter kontortidens slutt. Da lyste han på øyet mitt, så sa han at jeg kunne reise hjem i morgen, for han hadde ikke noe mere han kunne gjøre med meg.

- øyet ditt er som et råttent egg, sa han, - det kan gå hva dag som helst.

Hvis det ble vondt, skulle jeg komme tilbake, så fikk de se hva de kunne gjøre.

Det var ikke mye trøst. Jeg reiste hjem tidlig neste morgen.

  

193

Før jeg dro, var jeg innom en kamerat fra Lillehammer som lå på sykehuset med en lignende betennelse. Jeg sa til ham at når jeg kommer til Lillehammer, drar jeg oppom Marcello Haugen. Kompisen min trodde ikke noe på ham, men jeg sa at jeg iallfall ville prøve det som en siste utvei.

Jeg dro opp til Haugen. Der behøvde jeg ikke å si så mye, for han visste faktisk alt. Han var sånn litt humoristisk så man fikk liksom tillit til ham med en gang.

- Hva feiler det deg da, store, sterke mann, sa han da jeg kom. Jeg pekte på øyet mitt som hadde en hvit hinne over seg.

- Still deg der, sa Haugen. Han stod bak meg. Jeg hadde tatt av meg ytterfrakken, men hadde jakke på. Så følte han nedover kroppen min.

- Blodtrykket er i orden, sa han. - Men du har løftet deg fordervet på en stokk, du, da du var ung. Du har ødelagt et muskelfeste ved nyren. Og så har du utslett på baken.

Begge deler stemte. Jeg hadde en kong såjeg hadde vondt for å sitte. Og det med ryggen hendte den sommeren jeg gikk for presten, som vi sier her omkring. Bror min og jeg skulle opp i Mesnalia. Vi har almenningsrett i Brøttum almenning. Vi skulle legge opp veden vi hadde hugget. Det hadde vært hugget tømmer året før, og det lå igjen noen svære stokker som vi skulle flytte unna. Jeg hadde fått en slik stokk opp på skulderen og skulle bære den bort på en haug. Det var ulendt og mye kvist der, så jeg snublet og tok kraftig i for ikke å falle. Da fikk jeg et strekk i ryggen som jeg har kjent siden.

Alt dette fortalte Haugen meg og enda noen småting fra da jeg var gutt. Slike ting som man glemmer.

- Og så har du vært hos doktor Riise, sa han. Ja, Riise er en flink lege. Hva sa han?

Jeg fortalte at han hadde tatt røntgenbilde av lungen og spurt om jeg hadde gruvearbeide. Det svarte jeg benektende på. Så sa han at betennelsen i øyet kom fra lungen.

- Ja, sa Marcello, det er ganske riktig at du har en betennelse i lungen, men den skyldes igjen en betennelse du har i høyre nyre. Den arbeider ikke som den skal. Det samler seg giftstoffer blodet, og når blodet kommer tilbake til lungene for å få sur stoff, blir lungen overbelastet og forgiftet. Nå skal vi reparere

                                             194                                          1

nyren, så faller det andre bort av seg selv. Men bare fortsett å gå til kontroll hos din lege og ikke si at du har vært hos meg.

Jeg fikk forskjellige urter som jeg skulle trekke te av og drikke tre kopper hver dag. Og så fikk jeg andre urter som jeg skulle bruke til fotbad.

-   Kan du huske hvilke urter det var?

-   Jeg husker da noe av det, kvekerot, ekebark, fenikkelfrø, rosmarin og noe som het viscum album.

Jeg hadde brukt dette i åtte dager, så begynte det å tyte en slags blank væske av kroppen min. Det varte en tid, men Marcello sa at jeg ikke skulle være engstelig. Kroppen må skille seg med giftstoffene. Efter enda en ukes tid, begynte øyet å bli klart, og jeg kunne såvidt se med det. Da det var gått enda fjorten dager, gikk jeg til min lege på Lillehammer. Han ble fryktelig begeistret da han fikk se øyet mitt.

-   Det er forbausende hvor fint det er blitt, sa han. Det er virkelig forbausende.

Jeg fortsatte å bruke disse urtene en måneds tid. Så skulle jeg holde opp i fjorten dager, og så skulle jeg bruke dem igjen i fjorten dager. Til slutt skulle jeg bare bruke det høst og vår eller når jeg syntes jeg trengte det. Nå har jeg ikke brukt det på mange år. Jeg fikk synet tilbake og har hatt det siden, sier Johan Sortåsen og ser på meg med sine to friske øyne.

-   Han kompisen min, som jeg lå på sykehus sammen med, sier Sortåsen, han møtte jeg i Lillehammer en to-tre måneder bakefter. Han hadde en slik gråhvit hinne over øyet.

-   Hvordan står det til med deg? spurte han.

-   Jeg er helt bra igjen, sa jeg. - Men hvordan er det med deg?

-   Nei, jeg ble blind på øyet, jeg.

 

Før jeg forlater Sortåsen, forteller han følgende lille historie: Det var blitt borte noe tøy fra en klessnor hos en bekjent. Dette var under krigen, så tøy var verdifullt. Mannen i huset gikk til Marcello, han ville ikke si hvem som hadde stjålet det, men han sa at han skulle prøve å få det tilbake.

 

 

                                             195

Noen tid efter lå det en pakke på trappen. Mannen i hus bare subbet den til side, han trodde det var en slik narrepakke som ungene drev på med på den tiden. Men kona var litt mer nysgjerrig. Hun tok pakken inn, og i den lå de stjålne klærne

  

 

Vannforsyningen sviktet

På veien mellom Hamar og Lillehammer ligger den vakre tradisjonsrike Ringsaker kirke. Nedenfor, mot Mjøsa, ligg selve prestegården med sine gamle, ruvende bygninger. Går bruker Johan Schjerpen, som driver prestegården, forteller at en gang fikk problemer med vannforsyningen til gården. Enten var vannledningen blitt tett eller det var blitt en lekkasje. Men  vannledningen til prestegården er halvannen kilometer lang, og det å begynne å lete efter lekkasje på en så lang strekning var ganske håpløst.

-   Så bestemte jeg meg for å reise til Marcello Haugen, fr teller Johan Schjerpen.

Da jeg kom til Lillehammer, møtte jeg en bekjent, en Hermannrud, som også skulle til Marcello Haugen, for han had( mistet 5000 kroner. Da vi kom opp til Svarga, gikk Hermanrud inn på kjøkkenet og sa fra at han var kommet. Han var godt kjent der fra før. Efter en stund kom husholdersken med nøkler til oss med hilsen fra Marcello om Schjerpen  og Hermannrud kanskje hadde lyst til å se kapellet mens de ventet. Jeg stusset, for jeg hadde ikke oppgitt navnet mitt. Min så skulle Hermannrud fremføre for meg når han slapp inn. gikk og så oss om, og da vi var ferdig, leverte vi fra oss nøklene og satte oss inn i stua, og der satt det fullt av folk. Alle stoler var opptatt.

-   Her blir det lenge å vente, sa jeg.

-   Vi får se, sa Hermannrud.

Vi hadde ikke sittet mange minuttene, så kom Hermannrud opp.

Da han var ferdig, sa jeg at han ikke behøvde å vente meg.

-   Jeg tar en drosje alene.

 

196

-   Jeg venter litt, sa han.

Så kom turen min. Jeg kom opp en smal, liten trapp, og der oppe satt Haugen med en stor svart hatt på hodet. Så fortalte jeg hva det gjaldt. Da bare tok han et ark og tegnet opp vannledningen - hvor den kom fra og hvorledes den passerer tre veier. Uten at jeg hadde sagt noe, tegnet han den fra vannkilden og helt ned til gården.

-   Det var da svært så lang denne vannledningen var da, sa han.

-   Ja, den er en og en halv kilometer, sa jeg.

-   Å, så lang er den vel ikke, men tretten hundre meter er den nok, sa han.

-   Nede på gården hos deg er det et rør som går sånn, sa han. - Det kan tenkes at det står noe luft der.

Så førte han ledningen videre inn til en sidebygning.

-   Her er det et hull, sa han, - mellom sidebygningen og fordelingskummen.

Så tok han meg om håndleddet.

-   Ja, det er såvidt at ønskekvisten vil slå ut for deg. Så du kan prøve å finne hullet.

Så førte han ledningen videre på tegningen ned i uthuset.

-   Der har du en stoppekran, den kommer til å ryke med det første. Men vannledningen er   av rust. Du burde ta en slik stålfjær og forsøke å stake den opp.

Jeg sa ingenting, men jeg tenkte at det kan du si, det er lettere sagt enn gjort. Da får vi heller bruke trykkluft, tenkte jeg, men jeg sa ingenting til Marcello.

Så var det ikke mere å snakke om, jeg takket og gikk ned trappen igjen. Men idet jeg skulle gå ut, kom husholdersken og ropte meg tilbake. Da stod Marcello høyt oppe i trappen.

-   Det med å stake opp ledningen, det blir et forferdelig arbeide. Det blir nok lettere å gjøre det slik som du tenkte, med trykkluft.

Da jeg kom hjem, laget jeg meg en ønskekvist, den har aldri virket for meg hverken før eller siden, men da jeg kom over det området hvor Marcello hadde antydet at hullet var, slo kvisten ut. Der grov vi og fant hullet. Da vi hadde reparert røret, var alt i orden igjen. Men uken efter, røk stoppekranen i fjøset.

 DEL-utdrag 10

denne boken er så billig/179,- at det ikke er verdt å skrive ut noe fra stoffet her - bestill heller via knappen