|
innledningen (fra ildsjelen.no) |
utdrag fra Marcello Haugen- boken - funnet som txt-utdr på nettet og kopiert her * bilder fra nettet ellers | |
|
DEL-utdrag 1
|
FRA KAP "MANGE KAN FORTELLE…"
Alle som kom i nærare kjennskap til Marcello Haugen er samde om at han var eit uvanleg fint, godt og hjelpsamt menneske - em vakker mann, med djupt religiøst huglag. Han rådde med uvanlege og djupe åndskrefter og brukte desse til gagn for sine medmenneske. Meditasjon yar eit viktig middel for honom til å løyse for kraftkjeldene. Det hende at han midt i arbeidet gjekk inn i kapellet og vart der ei stund - framfor de store auga - Guds auga. Sjølsagt har det laga seg ei mengd fortellinger om Marcello Haugen og kva han kunne. Eg skal lata dette liggje. Berre nokre få hende tek eg med, hende som eg har beinast frå dei som har opplevd det. Og eg meiner dei er karakteristiske. Ei ung jente, ho hadde gått ungdomsskulen hos meg så eg kjende henne godt - ei god, grei jente - ho tok til å misse håret sitt. Ho hadde havt så vakkert mørkebrunt hår. Ymse råder prøvde ho utan at det hjelpte. Fleire rådde henne til å gå til Marcello Haugen. Men ho gruvde seg for det, for det var fortalt så mangt merkelig om han. Ein kunne tru han såg tvers igjennåm ein. Men tilslutt såg ho ingen annan utveg enn å prøve. Og hjelp fekk ho, rettleiding om hårrøkt og naturlækjamiddel- Og det var som lova: Du skal sjå du får både rikt og vakkert hår att ... Nå hadde dei fått tru til Marcello Haugen både jenta og folket hennar. Ho hadde ein yngre bror med varige mein. Og nå måtte ho som "kjende" Marcello iveg for broren. Jenta vart nå motteken som vellkjend. Da ho hadde bore fram ærendet sitt, bad Haugen om å få halde over eine armen hennar ovanfor handleddet. Og så tok han til å fortelja korleis det såg ut heime hos dei. Han hadde aldri vore der. Han skildra først ute og så inne: Nå går mor di over golvet, sa han. Ho går bort til eit skåp, og der tek ho fram ei lita flaske, den har apotekmerke og der står ... Jenta visste ikkje noko om kva som stod på glasa i skåpet. Men nå var ho blitt så stort forundra, at det satt som spikra fast alt mannen hadde sagt. Og da ho kom heim att, kunne dei sanne at det var riktig det ho hermde. Han tala og om broren. Men det var medfødd, og ikke nokon kunna med det.
172 Marcello ville ikke vera årsak til at nokon kom i vanskar. Ein handverkar hadde mist ei verdifull verktygkasse. Mannen gjekk til Marcello. Men Marcello ville ikje at mannen skulle gå til politiet. Det er betre om han kjem på dette av seg sjølv. Eg skal gjeva han eit lite puff så skal vi sjå korleis det går. Ein morgon kort tid etter, fann eigaren kassa på plassen sin.
Mange har fortalt om den underfulle dåmen det var over Svarga. Ein ung gut sa han hadde ikje opplevt noko slikt som å koma dit.
Diktaren Olav Aukrust var hos doktor på Lillehammer for eit onde i halsen. Han kunne gå oppe som han ville om dagane. Og ein dag kom han på at han ville gå opp-til Marcello Haugen i Svarga. Men det var mykje folk der, så Aukrust gjekk ned att utan å ha tala med nokon eller gjeve seg tilkjenne. Om kvelden da han hadde lagt seg på pensjonatet der han heldt til, var det uråd å få ro. Og meir og meir uroleg kjende han seg di lenger det leid. Så stod han opp att, kledde på seg og gjekk ut. Utan at han tenkte noko meir ved det, bar det bortover til der vegen til Svarga tek opp. Det var skum, mild seinsumamatt. Og i det dimme ljoset skimta Aukrust ein mann som reiste seg frå ein stein i vegkanten og kom framtil. - Kjem du nå, sa mannen. Eg har venta deg. Det var Marcello Haugen. Aukrust fortalde ikje meir, sa bare at det vart eit merkeleg samvær.
Fra en dame som av forståelige grunner vil være anonym, fikk jeg følgende brev: Det var i 1954-55-jeg var med min mann på Lillehammer. Han var meget nedfor, var i ulage, eftervirkninger av 5 års opphold i England under krigen. Vi forsøkte alt, bl a- Marcello Haugen i håp om at han kunne hjelpe oss. Vi fikk time og kom opp i dette merkelige huset, til denne merkelige mannen. Først fikk min mann komme opp vindeltrappen, men meget snart ble jeg bedt om å komme opp. Min mann så jeg ikke. Marcello Haugen bad meg sitte ned i en mørk krok, selv satt han med
173 ryggen til meg, alt var temmelig mørkt. Jeg spurte ivrig og engstelig efter min mann. Han svarte svevende at det var meg han ville tale med. Ikke med ett ord nevnte han under samtalen min mann - derimot sa han, fremdeles med ryggen til meg: - De har meget storé åndelige krefter. De må bruke dem. De ma bruke dem til å hjelpe andre. Efter en stund sa han: - De har noe galt med livmoren, jeg kan ikke se hva det er, men gå til en spesialist. - Så igjen: - De er så sympatisk, De kan hjelpe andre. Så var konsultasjonen over, og jeg var like klok med hensyn til min mann. Marcello Haugen ville ikke svare på mere. Min mann satt i et sideværelse og forstod ingen ting, og var skuffet over ikke å få hjelp. Senere forstod jeg jo meget godt hvorfor Haugen intet sa om ham. Det var helt håpløst. Efter mange måneder på sykehus med psykiatrisk behandling, bl a. sjokk, uten resultat, reiste vi på landet, hvor min mann i desperasjon tok sitt eget liv. Jeg brukte all min åndelige kraft for å hjelpe min mann, og tør påstå at dette iallfall forlenget hans liv. Men da jeg selv til slutt ikke hadde krefter mere, da var det slutt med ham. Med hensyn til Marcello Haugens ord om min livmor, gikk jeg til professoren ved kvinneklinikken her, og ganske riktig, livmoren var efter en fødsel snudd bakover. Professoren overveiet operasjon, men det ble ikke noe av da jeg ikke var så ung lenger og fordi det muligens kunne rette seg selv. Det er ikke tvil hos meg om Marcello Haugens store evner til å se ting som for oss andre er skjult. Jeg følte der jeg satt hos ham en merkelig sterk aura fra ham og at noe varmt og godt kom fra ham. Har aldri opplevd noe lignende.
I 1956, mens jeg gikk på gymnas i Sogndal, forteller Sven R. Gjems, skjedde det en drukningsulykke i Sogndalselva som renner oppe fra Sogndalsvatnet og ca. 8 km ned til Sognefjorden. Det var en sjåfør, en yngre kar ved Sogn Billag, som falt utfor en hengebro da han skulle bære en selvanvisende figur over på den andre siden av elven ved skytebanen. Denne ligger like nedenfor oset til Sogndalsvatnet. Kameratene i HV så ham miste balansen og falle ned i den flomdigre elva. Man fikk nesten tak i den
174 livløse kroppen med en hake lenger nede i elva, men så gikk han utfor et stup og ned i noen dype høler nedenfor. Det var stupbratte elvekanter. Sokningen foregikk med heisestol, og man brukte også i sin nød, da man ikke fikk tak i den druknede, en hane som ble heist over elva i et tildekket bur. Denne skal etter gammel tro gale når den passerer den døde. Det var ingen som i fossebruset hørte noen galing fra hanen. Dermed kom en på at man skulle kontakte Marcello Haugen. Han gav i telefonen, efter en kort konsentrasjonstid, en angivelse der han "Så" den døde. Av de faste merker var en løe og en stein med en bestemt fasong, og dette stemte forbausende. Dette skjedde sent på kvelden, og Haugen skal da ha sagt at hvis man ikke fikk tak i den forulykkede denne kvelden, så ville han bli ført videre med strømmen. Så vidt jeg husker hadde en av soknemannskapene under denne dramatiske nattlige aksjon tak i noe på haken sin i dypet under seg, men taket glapp. Man sperret dagen efter av elveutløpet med en kalvenetting, for å få tak i kroppen før den ble ført ut i fjorden. Imidlertid ble mannen funnet efter en ukes tid. Jeg var selv med under leteaksjonen, som bød på omstendigheter så vanskelige og uvanlige at det kunne være en hel fortelling i seg selv. Imidlertid husker jeg at de som hadde hatt kontakt med Haugen var svært overrasket over den presise angivelsen av stedet der den druknede på det tidspunkt skulle befinne seg. Haugen hadde aldri vært der, og noen informasjoner om dette kan ikke tenkes å ha tilflytt ham under hans "konsentrasjonstime".
Denne historien fikk jeg anledning til å kontrollere. Jeg skrev til Sogn Billag og bad om å få en skildring av hendelsen, og fikk følgende svar fra gårdbruker Anders Resaland: "Eg har motteke skriv angående ulykka i Sogndalselva året 56. Eg var nok den som ringde til M. Haugen. Det var laurdag etter middag at dette hende, og kameratane hans følde då elva bredden nedover, men på grunn av vanskeleg terreng, måtte de ta vegen heim her, og varsla då folk for hjelp. Her nede på nabogården stod vakt, for der rann elva flatt. Eg ringde då til M. Haugen, og sa frå kva som hadde hendt, og
175 han svara at han såg det. Eg stod då slik til, at eg såg elva. Han sa då at han er ikkje faren forbi der du står, og at han låg i ein stor-høl halve lei frå deg og til ulykkesstaden. Han forklara nøye korleis det var der, både med ei løe og større steinar, so sjølv um me ikkje hadde vore lokalkjende hadde me funne stedet. Me fekk då wire over elva, og ein gut i stol ut over hølen. Han hadde stang med krok på, og var nede på “like”, for han kom att med eit stykke klede, som forsvant når han kom oppi den strie straumen. Seinar på natta tok me ein hane i bur, la inn ein “vokitoki” i buret, fira buret utover hølen. På grunn av fosseduren var det vanskeleg å høyra, men at hanen gav lyda frå seg, var greitt, og at “like” låg der, var me overbevist på-
Eg spurde han om me kunde få ringja han att i morgon, dersom me ikkje fann noko, det svara han ja til, og sa at han skulde vera med oss i natt. Eg ringde då tre gonger, men han var stadigt oppteken i kjørkja si, og me tok det opp på den måten at “like” var ikkje fløtt. Sperring vart etter nokre dager oppsett, men på grunn av vårflaumen, og elva vaks opp, var “like” nedfare natta før, og vart fimne på ei øy lenger nede i dalen. Dette er den sanne opplysning om denne sak. Helsing Anders Resaland Sogndal”
Kristian Paalsrud fra Tretten forteller: Jeg hadde vært plaget av eksem bak i en tid, og det var dengang det gikk slik gjetord av Marcello Haugen, så jeg bestemte meg til å besøke ham. Min kone hadde også noen plager, så jeg ville ha henne med også, men det ville hun ikke. Det var en vakker solsommerdag at jeg kom ruslende inn på tunet i Svarga, og der skal jeg si det var stor trafikk. Det satt og stod folk overalt på tunet og rundt husene. Og en jeg snakket med fortalte at det var mange inne også, men i det fine været var det ingen sak å vente. Jeg kom i prat med en ungjente fra Gausdal. - Du ser da så frisk ut at det kan da ikke feile deg noe, sa jeg. - Ja, nå er jeg frisk, men for et par år siden var jeg her for 176 eksem. Jeg hadde vært plaget av eksem helt fra fødselen av, men så snakket vi med folk som var blitt kurert for eksem av Haugen, så dro jeg også til ham Og jeg ble meget hurtig kvitt min eksem ved hjelp av den kuren Haugen foreskrev. Men denne gangen skal jeg snakke med ham om noe annet. Krøttera våre på setra er så slemme til å ligge borte om natta. Jeg skal spørre Haugen om råd for det, sa jenta. Det varte og det rakk utover eftermiddagen og kvelden, og den ene efter den andre ble ropt inn, men det dro ut for meg. Så ble klokken åtte, og det kom beskjed om at Marcello Haugen ikke kunne ta imot flere den dagen, men var det noen som ville vente og ikke hadde losji, så kunne det ordnes. Jeg hadde i dagens løp snakket med flere av dem som ventet. Det var et par helt fra Vestlandet og et selskap fra Hallingdal, husker jeg, så Haugen hadde søkning langveisfra. Jeg kom altså ikke inn til Marcello denne gang, men tenkte at jeg fikk gjenta besøket senere. Det ble det ikke noe av på flere måneder, men da det led utpå vinteren, dro jeg avgårde igjen. Jeg sa til min kone at hun skulle være med, men hun var redd for å møte den mystiske Marcello. Du kan vel spørre ham for meg også, sa hun.
Det var kaldt og ruskete vær denne dagen, så alle som ventet måtte holde seg inne. Det var et stort rom i første etasje i det underlige huset, og der var det mest fullt da jeg kom. Jeg skjønte at her måtte en ha tålmot og vente lenge på tur. Jeg husker ikke nå helt hvor lenge jeg måtte vente, men jeg tror det var minst tre-fire timer. Jeg ble vennlig mottatt, og jeg fikk med det samme han tok meg i hånden et sterkt inntrykk av at han var en god mann som ville en vel. Det ble en halv times prat. Jeg fikk resept på noe jeg skulle kjøpe på apoteket for eksem, og så vidt jeg husker skulle jeg også ha noe jeg skulle drikke foruten noe å smøre meg med. Og så var det min kone da. Jeg ordet frampå om henne. Da så han inn i en glasskule han hadde på skrivebordet sitt og sa - Ja, der har vi henne, hun er rask i vendingen, ser jeg, og tykk og trivelig. Alt dette var sant. Og så fikk jeg med en resept til henne også. Jeg ble kvitt min eksem, og min kones plager forsvant også.
|
