innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 6

Sjelesørger og åndelig veileder

Påfallende mange av dem som av en eller annen grunn søkte Marcello Haugen, gir uttrykk for den beroligende og gode virkning han gjorde på dem. "Jeg gikk alltid fra ham sjelelig befriet og lettet,” som én uttrykte det. Mange søkte ham da også i sjelelig nød, som skriftefar eller som rådgiver i livets små og store problemer.

Han så at mange sykdommer har psykiske årsaker, men han gikk lenger: han mente at visse sykdommer, som ikke lot seg helbrede, hørte til dette menneskes skjebne eller “karma”. Nett­opp ved å leve med sykdommen lå betydningen av den. Derfor så han det ofte som en oppgave å lære den syke å akseptere sin skjebne, ja mere enn det: ikke bare finne seg i sin skjebne, men å finne seg selv i sin skjebne. Man må komme så langt, mente Marcello Haugen, at man ikke bare aksepterer sin tilsynelatende tunge skjebne, men sier ja til den, man elsker den, fordi den dypere sett har en mening. Mennesket er nemlig alltid underveis, alltid i en prosess. Derfor var det om å gjøre for ham å få det menneske som satt foran ham til å finne seg selv og finne det fruktbare punkt i seg selv, hvor det kunne komme videre som menneske. Dette er grunnen til at mange av dem som søkte ham i indre fortvilelse og håpløshet, gikk fra ham med en ny mening med livet, med nytt håp og nytt livsmot, selv i situasjoner hvor han ikke kunne hjelpe dem i deres fysiske sykdommer.

I dette å kunne si det forløsende ord til et menneske i det rette øyeblikk var han nesten genial. Mange mennesker opplevet et slikt møte som en slags velsignelse. Til hans utpregede begavelse hørte også dette å kunne møte et menneske på det trinn det befant seg, både sosialt og åndelig. Han kunne snakke like fritt og selvfølgelig med den høyt utdannede og begavede som med

148

det helt enkle og naive menneske. Ut fra hans filosofi var alle mennesker like verdifulle, de bare befant seg på forskjellige trinn i sin åndelige utvikling. En slik holdning ovenfor ens medmennesker er selvfølgelig fruktbar. Ærbødigheten ovenfor det mysterium som hvert eneste menneske representerer er en posi­tiv kraft, uansett om det menneskebilde som gir denne holdning lar seg vitenskapelig bevise eller ikke. "Bare det som er frukt. bart, er sant,” sa Goethe.

Man kan tenke seg en lærer som står ovenfor sin klasse med barn. Det er ikke likegyldig om denne lærer er teoretisk mate­rialist og mener at disse barn er tilfeldige produkter av arvefak­torer og miljøfaktorer, født på slump gjennom tilfeldighetens blinde spill. Ved livets ende vil hver av dem dø, og det hele er slutt, like tilfeldig som det begynte. For denne lærer kan det ikke ha noen dypere mening å undervise, være pedagog. Han vet jo om seg selv at også han er et tilfeldig produkt og at det han sier og méner er like tilfeldig og determinert og dypere sett like meningsløst som alt annet her i verden. Denne “filosofi" må selvfølgelig skape en holdning som barna merker og som er lite fruktbar.

Derimot kan en lærer leve med det livssyn at vi alle er underveis mot et fremtidig mål. At hver enkelt av oss, og hvert enkelt av disse barn han har foran seg, kommer et sted fra og skal et sted hen efter døden, og at livet på jorden bare er “determinert” i den forstand at det er resultatet av et tidligere jordeliv, at noe skal utlignes, at noe skal det bygges videre på. Han mener at hvert menneske har en gudegnist, en evighetskjerne, som ikke er av denne verden, men som vil bestå, som en åndskjerne. Og det er denne åndskjerne, vårt jeg, vår egentlige individualitet som trenger en fysisk kropp og et nytt jordeliv for å komme videre på sin vei mot fullkommenhet. Det er klart at en lærer med et slikt menneskebilde vil stå ovenfor hver elev med en ganske annen ærbødig stemning og en ganske annen ansvarsfull holdning enn den lærer som bare tror på meningsløsheten. Den lærer som omgåes sine elever som om de var små åndsvesener, hver med sine “forseglede ordre” for å bruke et ord av Søren Kierkegaard, vil være en annerledes lærer enn den første. Elevene vil merke denne ærbødighet hos sin lærer, og vil næres av den.

149

Akkurat denne holdning hadde Marcello Haugen. Slik møtte han hvert enkelt menneske. Han så noe guddommelig i hvert eneste menneske, selv om dets liv ennå bare fortonet seg som et utkast, ja, et mislykket utkast. Marcello Haugen trodde på re­inkarnasjon, på dette at menneskene har vært med fra jordens begynnelse og skal være med til dens utviklingsmål er fullbrakt. Med resultatene av et jordeliv går det gjennom dødens port inn i en åndelig tilværelse for så å vende tilbake igjen til et nytt jorde­liv med nye impulser og en ny skjebne, lagnad eller karma.

Med et slikt bilde av mennesket blir det lettere å forstå den fordomsfrihet han møtte alle med. Han var blottet for fordøm­melse eller moralisering, og han var meget nøye med ikke åbryte inn i et menneskes indre frihet. Ovenfor menneskelige svakheter var han meget forståelsesfiill, han kjente dem bl a. så altfor godt fra seg selv - men han forsøkte alltid å styrke det punktet i et menneske - jeg-punktet - som alene kan for­vandle et vanskelig arvestoff og et vanskelig sinn til noe positivt. Her henviste han alltid til kjærlighetskraften, til det gode, det varme, det ofrende, det selvforglemmende...

I 1920 allerede utgav Marcello Haugen en slags kosmologi kledd i eventyrets form. “Eventyr for barn og voksne ved H. Schouten Beek. I fri fortolkning av Marcello Haugen.” Hvem H. Schouten Beek er, har det ikke vært mulig å finne ut. Sannsyn­ligvis er det bare et diktet navn som skal jene som kamuflasje. Det lille heftet på 22 sider er nemlig helt og holdent skrevet av Haugen selv. Han kaller det en drøm, hvor han lar en engel komme ned til en skoletime for å forklare “eder tingene i naturen, som vi engle ser det ovenfra den åndelige verden. Fra den verden, som er den sanne åndelige undergrunn til alle ting, som finnes på jorden. Fra mineralet til den mest kompliserte skapning - mennesket. Og vise eder vil jeg at alt hva I ser på jorden kun er lignelser - speilbilder - fra de sanne andelige urbilder, som ligger til grunn for disse lignelser. For at I skal forstå meg bedre må I lære at høre og begribe med følelsen, med hjertet. Ikke kun med eders menneskelige forstand som så helt og udelt er bundet til hjernen, og derfor meget hindrende for oppfatning. en av de dypere hemmeligheter.”

150

Haugens egne refleksjoner avbryter engelen, bl a. vil han forklare at menneskets frihetsområde, der hvor vi har vår gude­gnist, kommer til syne i den frie tanke: “Tanken frembringer form, og formen blir til ting. Selv hva mennesket tenker er ikke betydningsløst, for tanken blir menneskenes gjerninger og hva mennesket tenker, det er han. Men få er de mennesker som kjenner tankens teknikk og kan tenke.”

Marcello lar nå engelen skildre jordens og menneskenes til­blivelse, først den fysiske jord med mineraler og metaller, hvor hver sort har sin “engel” og sin forbindelse med verdensrom­met. Så skapes plantelivet, og her merker vi hvordan botanike­ren og naturelskeren Marcello legger engelen ordene i munnen. Plantene har mineralverdenen levende i seg, hver plante har sin eiendommelighet og evne i form og oppbygning, tilpasset den jord og det sted den vokser. Også hver plantegruppe har sin engel og sin forbindelse med kosmos.

Den tredje skaperakt dannet dyreverdenen. Dyret har både det mineralske i seg, men også plantens levekraft. Dertil kom­mer noe tredje, sjeleliv. Vi gir den fortellende engel ordet: “De engleskarer som laget dyrene hadde et meget vanskeligere arbeide enn det planteenglene hadde utført. Det var meget mer komplisert, for plantene lar seg lenke, lede og omplante; men med dyrene var det helt anderledes. De var ofte egne og selv­stendige, og mange ganger ville og brutale i sine drifter og begjær. Og særlig meget hadde den tredje erkeengels engleskare å gjøre, når dyrene døde.

Riktignok lot englene det døde legeme ligge på jorden for at det igjen skulle oppløse seg i de mineralske stoffer hvorav det er oppbygget. Men alt hva dyrene hadde lært på jorden, alt hva de hadde samlet av erfaring og derigjennom blitt kloke, det samlet englene opp, samlet det under sine vinger og bevarte det som en essens. Denne essens inneholdt altså alt hva det døde legeme gav fra seg i dødsøyeblikket til sjelen hos dyret.

For hver gruppe dyr ble dette foretatt. Ble et dyr født inn i en eller annen gruppe, så kom straks den engel der forestod denne gruppe og dryppet en dråpe av samme gruppes sjeleessens inn i blodet på det nyfødte dyr.

151

På denne måte kom hele gruppesjelens erfaring det enkelte dyr til gode, således at de alle hadde samme evne.

De mennesker som ikke vet dette, undrer seg ofte over hvor­ledes det lille dyr kan være så klokt, f eks. behøver de små nyfødte kyllinger ikke være mange timer gamle, før de ved å høre høkens vingeslag i luften, løper forskrekket under vingene til hønemor. Eller at de unge ender straks efter de er født kan svømme og fange insekter til næring for seg. I slike tilfeller taler menneskene om instinkt, og med dette 'ille ord legges dette store spørsmål som regel til side.”

Hovedpunktet i engelens beretning gjelder skapelsen av men­nesket. Mennesket har alle de andre tre riker i seg, mineral-, plante- og dyreriket, men i tillegg kommer en gudefunk, dvs. hvert menneske fikk sin egen engel, ikke bare en gruppeengel som hos dyrene. Men ved en "ulydighet” fra erkeengelen “Luzi­fer" kom menneskene for tidlig til jorden. Luzifer ble forstøtt fra himmelen sammen med en annen fra hans skare “Ahriman”. Disse to falne engler frister nå menneskene fra to sider. Luzifer frister mennesket til å stole på sin egen makt og følge sine lyster og lidenskaper. Ahriman søker å få mennesket til å glemme sitt guddommelige opphav og forbinde seg medjorden og det mate­rielle. Ved dette fikk mennesket sin frihet, men mistet sin gud­dommelighet og sin høye verdighet. På dette mørke tidspunkt i utviklingen var det Gud Fader sendte Kristus tiljorden for at han skulle gjennomtrenge menneskeheten med oppstandelseskrefter og gjøre hvert enkelt menneske sterkt nok i sitt indre til å fri seg fra Luzifers og Ahrimans innflytelse.

Det er dette stadium menneskeheten nå er inne i, og det er denne oppgave, å finne tilbake til ånden med den frille, frie jordiske bevissthet, mennesket idag er pålagt.

For enkelte vil Marcellos eventyr være gjenkjennelig. Den er en slags fortynnet, skjematisk utgave av Rudoff Steiners meddelelser. Eventyrformen gir det en sentimental forkledning, som var Steiner fremmed, og i avslutningen, hvor Marcello vil fremstille Kristusbegivenheten, har han delvis misforstått Steiner. Her hav­ner Marcello i en slags preken, han har ikke maktet å gjennom­trenge stoffet med sin tanke.

 152

Dette er forsåvidt interessant, fordi Marcello fortsatte å beskjeftige seg med Kristusbegivenheten hele sitt liv. I motsetning til Steiner, som stiller denne begivenhet inn som den sentrale i jordens og menneskehetens utvikling, virker det som om Mar­cello representerer den teosofiske forestilling om alle religioners likeverdighet.

Marcellos innredning av sin kirke på Svarga, har også dette preg. Alle religioner er likeverdige. For ham var det følelsen og hjertet det kom an på, ikke tanken. Fromheten er den kraft som bringer mennesket fremover, og fromheten næres av den helt enkle appell til følelsen. Derfor var Marcello glad i den vanlige protestantiske gudstjeneste, fordi den nærer menneskets fromhetsliv og vender menneskets blikk i retning av det guddomme­lige. Han henviste de fleste enkle mennesker til kirken.

Men hele livet fortsatte problemet Kristus å arbeide i ham. Hvordan er hans innsats i jordens utvikling egentlig å forstå?

“Kjenner du Kristus?” var et av de siste spørsmål han like før sin død i dypeste alvor, ja, nød, rettet til et av de mennesker som stod ham nærmest i livet.

Marcellos trang til å være åndelig veileder ved siden av alt annet han var for mange mennesker, førte til at han laget en lang rekke korte betraktninger som han stensilerte opp og gav, meget høy­tidelig, i lukket konvolutt, til dem han syntes trengte den. Han lot skinne igjennom at dette var noe som var skrevet spesielt for dem, for dette ene menneske som fikk den. Det måtte være dypt personlig og det måtte ikke vises til noe annet menneske.

Selv idag er det vanskelig å få utlevert disse små stensilerte blader. De som har fått dem betrakter det som en hemmelighet mellom dem og Marcello. løftet om ikke å vise dem til andre er absolutt ubrytelig.

Rent bortsett fra hvor skuffende det ville være å oppdage at også andre hadde vært gjenstand for en slik personlig oppmerk­somhet fra Marcellos side, hadde utvilsomt hemmeligstemplingen en god psykologisk grunn. Den gav disse små lappene en øket verdi, og de ble sikkert også lest flittig. Marcello ble aldri trett av å innskjerpe taushetens verdi. Han praktiserte den i høy grad selv. Han fikk lett andre til å tale om sine ting. Det var

153

ytterst sjelden noen fikk høre ham fortelle om seg selv. De små stensilerte meddelelsene var formet som meditasjonsstoff, ofte korte formuleringer, nesten som mantraer. Det er ingen dypsin­dig visdom, men lest med den rette konsentrasjon og ærbødig­het, hadde de utvilsomt sin samlende virkning.

 Rudolf Steiner hadde holdt en foredragsrekke i Oslo i 1923. Marcello Haugen var til stede. Han kom alltid inn like før fore­draget skulle begynne og satte seg bakerst i salen. Efter foredra­get forsvant han ut før de andre.

Da Steiner reiste tilbake til Tyskland den gangen, ble han som vanlig fulgt på østbanestasjonen av en liten gruppe fremtreden­de norske antroposofer. Otto Morgenstierne, som i 1974 fylte 90 år, er den siste gjenlevende av denne gruppe. Scenen står klart for ham den dag i dag. Det som skjedde, gjorde et dypt inntrykk på dem alle. Han forteller at Steiner denne gang tok særlig høy­tidelig avskjed. Han trykket hver enkelt markant i hånden. Så entrer han toget, går til sin kupe, trekker vinduet ned, lener seg ut og vinker til seg en skikkelse som de andre ikke hadde lagt merke til, for han stod i bakgrunnen langt tilbake på perrongen. Det var Marcello Haugen. Steiner vinker ham energisk til seg, Marcello kommer nølende frem. Så rekker Steiner hånden gjennom kupévinduet, og de to tar avskjed med hverandre.

Til Trude Hogstad fortalte Marcello senere: "Turen tilbake oppover Karl Johan ble så forferdelig for meg, jeg skjønte plutselig at dette var siste gang jeg så ham.”

Steiner kom aldri mer tilbake til Norge. Han gikk nå inn i den siste del av sitt liv med en enorm utfoldelse på en rekke områ­der, både teoretisk og praktisk. Han døde 30. mai 1925.

En engelsk malerinne, Kitty Heytmann, hadde i 1909 i Kristi­ania malt et meget vakkert portrett av Rudolf Steiner. Dette bildet fikk Marcello kjøpe. Han hadde det siden alltid på veggen, først i Ullevålsalléen, senere på Svarga.

Ved auksjonen på Svarga efter Marcellos død i 1967, ble bil­det av Steiner solgt, og ad forunderlige veier havnet det hos Otto Morgenstierne, som nå har det på sin vegg.

154

I 1930 utgav Marcello en liten bok, “Betraktninger over en dag”, hvor han har samlet en rekke tanker som skal være til hjelp i den daglige livspraksis. Denne 'ille boken som han solgte for 3 kro­ner, kom senere i stadig nye opplag.

Dette er en langt mer personlig bok enn det eventyret han utgav ti år tidligere. Nå er det sine egne tanker og livserfaringer han gir ord. Tilsynelatende enkle, ja banale sannheter, men mediterer man litt over dem, vil man oppdage at de har en eiendommelig substans og bærekraft. Det ligger betydelige reserver bak de enkle sannhetene og levereglene som fremsettes.

Siden denne boken ikke lenger er å få, skal vi gjengi en del bruddstykker fra den. De vil gi inntrykk av den stemning som' både lå omkring Marcello selv, og som han prøvet å vekke hos sine medmennesker.

I innledningen understreker han verdien av en tjenende, selv­forglemmende holdning. “Husk, at den som er alles tjener, er den største herre.”

Hører du til de mennesker som tar aktivt og energisk del i det ytre liv, vil du samtidig være utsatt for mange muligheter til feiltagelser. Lær fremfor alt å være taus og istedenfor mange ord å handle. Vit at fristelsen til å tale ofte er meget stor. Det sum­mer og bruser overalt. Bevegelser av alle arter, religiøse og poli­tiske reformbevegelser og  splidaktige hensikter har alt sin rot i uorganiserte krefter fra gjærende impulser i vårt sjelsdyp.

Megen energi blir spilt gjennom mange ord. Din handling vil bli desto mer ubetydelig, jo mere du taler om den. Handlinger, om hvilke det blir talt meget berøves derigjennom den gjennom­førende kraft og svekkes slik at den vanskeliggjør byggverket for en ny kommende epoke. Megen tale utspringer ofte av uro og nervøs usikkerhet.

Ditt blikk, din holdning, din stil, din mimikk og ditt håndtrykk skal gi uttrykk for din innerste og sanne stemning.

For de energiske mennesker vil den enkelte dag være den rytme hvori de fullbyrder sin oppgave. Tre fordringer må disse men­nesker stille seg selv hver dag. For det første: Dagen må begynne

DEL-utdrag 6