dette er en oversettelse av  Dolores Cannon: "They Walked with Jesus" (pdf)

De fulgte Jesus - del 2

Av Dolores Cannon

DEL 3

foregående del

Link til boken på engelsk

Link til boken JESUS OG ESSERNE på norsk (kommer)

Link til boken JESUS OG ESSERNE på engelsk

Link til andre av samme forfatter

Andre spesielle åndelige bøker

 Bøker om døden og livet  etter livet/mellomlivet

hovedsiden

KAPITTEL 3

Helbredelsen

Det var ergerlig både for Mary og meg at jeg hadde måttet avbryte den forrige sesjonen på et så vesentlig punkt. Da vi møttes uken etter, var jeg fast bestemt på å returnere til den samme dagen, hvis det var mulig. Forhåpentligvis kunne vi fortsette historien om Abigails møte med den uvanlige mannen jeg gjenkjente som Jesus.

Før vi startet sesjonen, ville Mary fortelle om sine minner om dansen sammen med barna på tempeltrappen. Vi satt på sofaen og jeg slo på båndopptakeren. Når man arbeider på denne måten, er det aldri klokt å forsøke å stole på hukommelsen eller notatene, fordi altfor mange detaljer kan gå tapt som senere kan vise seg å være uvurderlige. En tilfeldig, ubetydelig bemerkning kan vise seg å være et viktig ledd som binder historien sammen. Båndopptakeren er et uunnværlig verktøy, selv om det ofte kan gå mange uker før båndene blir avskrevet.

Det fraværende uttrykket i øynene hennes tydet på at hun visuelt gjenopplevde hendelsen i sinnet. Enda en gang så hun barna på trappen, leende og bekymringsløse.

M: Slik jeg så det for meg, startet barna og jeg med én linje og så laget vi en kurve og vendte oss innover mot hverandre i en liten, tett sirkel. Så førte lederen oss ut av den tette sirkelen igjen. Vi laget en kurve, kom tilbake i en liten, tett sirkel og oppløste den igjen (alt dette ble ledsaget av håndbevegelser). Hensikten var å forklare barna symbolsk at det var tider i livet da vi måtte gå inn i oss selv og være stille og alene. Og deretter en tid for å gå ut i verden og være utadvendt og åpen. Den neste balanseringen ville være å gå inn i deg selv igjen, å være for deg selv og alene, og så ut i verden igjen. Det ble brukt som eksempel eller forståelse for at de skulle kjenne balansen mellom det kontemplerende livet og et aktivt liv. Jeg kunne se den symbolske betydningen. Det kom frem så klart som krystall for meg.

D: Du sa at du også brukte en slags pinner og en tamburin.

M: Ja, det var til slag og var en annen dans. Den var ikke så klar for meg, bortsett fra at jeg kunne se barna på trappen. Det må ha vært et bredt trappetrinn som var en avsats mellom to trapper der vi danset. Trappen til templet var ikke som ett trappesett. Det var som et trappesett, så en bred trappeavsats og så et annet trappesett. Så jeg tror at vi danset den dansen på den brede avsatsen.

D: Først hørtes det merkelig ut at dere danset i trappen. Men det lignet ikke på det vi kaller trapper.

M: Trappetrinnene var svært brede. Jeg underviste barna på den måten. Og mennene følte at det var trygt, fordi de trodde at jeg ikke kunne påvirke barna. Jeg var på min “rette” plass. Men det foregikk mye åndelig undervisning. Jeg vil fortelle deg noe annet interessant som hendte i sommer, som var uvanlig for meg. Jeg var hos en stor hageleverandør her i byen, som jeg bruker i arbeidet mitt. Jeg hadde dradd dit for å hente planter som jeg skulle plassere i en reklamehage jeg laget. Plutselig så jeg dette lille leirstykket som var formet som en due som satt der på gulvet. Og av en eller annen grunn kunne jeg ikke trekke oppmerksomheten bort fra duen. Til slutt kjøpte jeg den. Grunnen til at det var så uvanlig, var at den koster 34 dollar, og det er mange penger å betale for en leirdue (latter). Men det var som om duen snakket til meg. Jeg mener, det var en umiddelbar reaksjon. Og under regresjonen i forrige uke da duen kom ut av buret, sa jeg nesten “Paloma”, for det var det jeg kalte det lille leirstykket.

D: Det er det spanske ordet for due. Men den duen må ha vært dressert siden den ikke fløy av sted.

M: Korrekt. Hun og jeg hadde en åndelig forbindelse. Vi kommuniserte.

D: Jeg trodde at da du slapp den ut, ville den fly sin vei. Men den ble tilsynelatende der.

M: Hun fløy. Hun sirklet rundt. Hun viste all friheten ved det å fly. Hun visste å vise sin frihet på himmelen, og hun visste å komme tilbake slik at hun kunne lære andre hvordan de skulle fly.

D: Det var symbolikken.

M: Hun forsto virkelig at hun var et åndelig hjelpemiddel i undervis­ningen. Vi sto hverandre svært nær.

D: Og hendelsen med leirduen fant sted flere måneder før vi begynte å arbeide. Kanskje din underbevissthet forsøkte å forberede deg på dette, som om den sa “dette er tiden”, eller noe. Det å se den lille duen var et forsøk på vekke å et minne.

M: Vel, det må ha gjort det. For da jeg kom hjem den kvelden etter regresjonen og gikk forbi Paloma, tenkte jeg: “Nå forstår jeg hvorfor du er meg så kjær.”

D: Den var en viktig forbindelse til et minne.

Da vi startet regresjonen, var min oppgave å returnere Mary til det samme livet og forhåpentligvis finne igjen den samme hendelsen. Jeg brukte nøkkelordet hennes og telte henne tilbake til livet som Abigail.

D: Jeg teller til tre og vi vil gå tilbake gjennom tid og rom. Når jeg kommer til tre, vil vi være i den tiden da Abigail levde i Jerusalem. 1... 2... 3... vi har gått tilbake gjennom tid og rom til den tiden da Abigail var i Jerusalem. Hva gjør du? Hva ser du?

Da jeg var ferdig med å telle, forandret ansiktet hennes seg.

D: Hva er det?

M: (Smil) Barna. Kan du se barna? Jeg er så nær knyttet til barna. De er meg så kjære.

D: Hva gjør barna?

M: (Latter) Er barn. Farer rundt. Klatrer opp og ned trappen. De er bare løsslupne. Snakker til turtelduen.

D: Å, de liker turtelduen, ikke sant?

M: Ja. Hun er slik en spesiell ånd.

D: Hvor er du?

M: På tempeltrappen. (Kjærlighetsfull stemme) Barn er så spesielle. En liten pike liker tamburinen. Det henger bånd ned langs siden på den. Og hun elsker å danse rundt og riste tamburinen og la de løse båndene bølge. Vi har ingen strukturert undervisning akkurat nå. Vi bare er sammen.

D: Sa du ikke at prestene lar deg arbeide med barna?

M: Jo, jo. Forrestene vet det ikke prestene det, men disse barna er beholdere. De er oppbevaringssteder for kunnskaper og undervisning som jeg har fått. Og enten barna fullt ut forstår det vi gjør når vi er sammen, eller ikke, blir det likevel en del av dem. Og når de kommer til et punkt i livet da opplysningene kan være nyttige for dem, vil de være i stand til å hente dem frem. Mønstret vil være etablert.

D: De vil kanskje ikke huske hvor det kom fra, men det vil være der.

M: Akkurat. Vi har slik en innflytelse over barns liv når de utvikler seg. Det er nesten som en indoktrinering av dem i denne alderen. Vi påvirker måten de reagerer på verden på, når de blir eldre. Hvis du lærer dem forståelse og visdom, vil de være i stand til å hente det frem fra hukommelsen senere i livet.

D: Og prestene tror at du ikke kan gjøre noen skade på den måten?

M: Jeg er trygg. Jeg gjør noe som er trygt og som er akseptert arbeid for en kvinne. La barna være rundt templet og la dem ha en kvinne som ikke virker skremmende på dem. Jo, mitt arbeid er... å, det er bare en smule de har kastet til meg uten å vite hvilken mulighet de har gitt meg.

D: Det er antakelig noe de ikke ville være brydd med.

M: Ja. Og de forstår at kvinner har et spesielt lag med barn, som de selv ikke har. De er så opptatt av sin egen viktighet og stilling at de ikke gjør annet enn å skremme barn. Det er nesten som om de preger frykt inn i barns hjerter (med vemmelse). På grunn av sine forseggjorte klesdrakter, sine hodeplagg og kapper og alt tilbehøret som følger med den funksjonen, den rollen. Her leker barna og jeg i våre hverdagsklær. Vi kan sitte i solen og vi kan flytte oss inn i skyggen hvis det blir for varmt. Og fordi våre liv er alminnelige liv, har vi alminnelige verktøy å arbeide med som vi fort blir glad i. Svært få får stillinger med uvanlig myndighet eller har utarbeidede støttesystemer rundt seg. Vi har alle et alminnelig hverdagsliv. Og hvis vi kan bruke de alminnelige livsverktøyene og forstå at de kan representere en mye større forståelse, da har vi oppnådd noe i et vanlig liv.

D: Vi har større innflytelse enn vi er klar over.

M: Ja, jeg tror det er sant. Jeg tror ikke vi fullt ut forstår hvor mye vi kan påvirke barna rundt oss.

D: Jeg tror prestene gjør en feil. Du kunne være til stor hjelp for voksne også, men de forstår det ikke.

M: (Mykt) Kunnskapene. Jeg vet ikke hvor kunnskapene skal gå hen.

D: Vel, du gjør ditt ved å hjelpe disse barna.

M: Jo, de enkle forberedelsene. Men all kunnskapen jeg har, er... Jeg vet ikke, kanskje noen vil komme til meg, som jeg kan gi det videre til. Hodet mitt er så fullt. Hodet mitt... jeg gjør det jeg kan.

D: Du har alltids meg. Jeg er ivrig etter å lære, og jeg setter pris på det du gjør.

M: Takk

D: Men hvis prestene ikke, vil ha deg der, hvorfor er du der? Jeg trodde de kanskje kunne kaste deg ut eller få deg til å dra. Kan de gjøre det?

M: Min forståelse er at jeg er tilknyttet. Den delen ble ordnet av dem som underviste meg. Det var målet med eller resultatet av undervisningen og forberedelsene. Når jeg var ferdig, skulle jeg til templet. Det ble ansett for å være et utmerket sted der jeg kunne undervise og dele av mine kunnskaper. De visste ikke at dette ville skje. Det var ikke meningen at det skulle bli slik, men det er ingenting som kan bli gjort med det nå. Prestene forstår at jeg har fått kunnskaper om mysteriene, og de mener at de ikke skal deles med vanlige mennesker. Heller ikke skal jeg være i en innflytelsesrik stilling som lærer. Det er som om de effektivt har kapslet inn det jeg fikk De lar meg bare få et lite utløp, og det er med barna. Men barna er bare en liten del av det jeg ble forberedt til. Jeg får ikke lov til å gjøre det jeg ble forberedt til. Det er derfor sinnet mitt... hodet mitt er så tett, så fullt.

D: Jeg tror at prestene kanskje er redd for deg. De vil ha alt på sin måte.

M: Ja. Jeg tror at selv om disse mennene ser på seg selv som åndelige lærere, følger de Lovens bokstav. De har ikke bruk for kunnskaper eller for det som kommer inn i hjertet som en gave fra Gud, men bare for det som kan leses fra de skrevne sidene. Og de kunnskapene som er blitt delt med meg og som jeg må dele med andre, er av esoterisk natur. De har ikke bruk for det. De er litt redde, men ikke bare det - de forstår bare ikke at det er et bifall til loven (hun henviste til Toraen eller boken om jødiske regler for atferd). De ser på det som et frigjort, nesten formløst aspekt av det åndelige. Jeg tror de tror at det egentlig omfattes av en kvinnes sinn fordi det handler mer om følelser og intuisjon og det å kjenne ånden, enn om sinnet, fornuften. Å, de reglene deres!

D: Hva slags regler?

M: De har en regel for alt. Slår opp i Boken i stedet for å se inn i hjertet. De mister Lovens ånd når de ser på Lovens bokstav.

D: Jeg tror ikke de ville forstå selv om du forsøkte å forklare dem det. De er ikke den riktige typen mennesker.

M: Jeg er enig.

D: Men jeg håper at du kan dele noen av dine esoteriske kunnskaper med meg når vi møtes som dette. Jeg ville være takknemlig for å lære disse tingene. Det kan hjelpe deg med å frigjøre dem.

M: Akkurat nå... synes ikke det mulig.

D: Jeg mente ikke i dette øyeblikk. Jeg mente en eller annen gang.

M: Du måtte gå gjennom... en slags åpning eller innføring for å forstå hva du ber om. Deretter ville du avgjøre om du virkelig ønsket ansvaret som følger med kunnskapene. Som jeg sier, det å bære disse kunnskapene uten å frigjøre dem, er en fysisk smerte i hodet mitt. Det går fra hit til hit, en fysisk smerte (hun gjorde bevegelser tvers over pannen).

D: Tvers over pannen. Vel, jeg vil ikke at du skal føle ubehag.

M: Jeg er vant til det. Det er der.

D: (Jeg ga instruksjoner om at alle virkelige fysiske fornemmelser måtte lettes.) Når jeg snakker med deg, vil det ikke plage deg. Jeg vil ikke at du skal føle ubehag på noen måte.

M: Takk

D: Men mens vi jobber sammen og jeg besøker deg, vil du kanskje bli i stand til å gi meg åpningen og vi kan finne ut av det.

M: Det vil være opp til deg. Det er et ansvar som ikke skal tas lett.

D: Ok. Men i dag er jeg interessert i hva du gjør. Du leker med barna. Er det noen andre der?

M: Det virker som om det er mennesker som bare vandrer rundt. De synes ikke å ha noen bestemt hensikt eller noe mål med vandringen. Det er mer som om de er på besøk, ser seg rundt, ser hvordan det er. Kanskje de er utenfor vårt distrikt og ikke bor her. Slik at det gir dem en anledning til å komme hit og bli kjent med templet. De ser opp og sier: ”Å, se!” (peker).

D: Er templet vakkert?

M: Ja, det er stort. Høyt, høye flater. Det er en... jeg nøler med å bruke ordet “avskrekkende”, men størrelsen er bemerkelsesverdig.

D: Det er antakelig det de er forbløffet over. Vel, på denne dagen, er det noe annet som skjer akkurat der rundt templet?

Jeg forsøkte å returnere til møtet med mannen jeg antok var Jesus, og fortsette den historien. Jeg visste ikke om det var den samme dagen.

M: (Mykt) Den mannen!

D: Hvilken mann?

M: Mannen av lys.

Hun så ham åpenbart igjen. Vi var kommet tilbake til den samme hendelsen uten å be om det. Men det var meningen, og Marys underbevissthet var klar over det.

D: Sist gang jeg snakket med deg, kunne du se ham mellom søylene, og han snakket til noen andre med myndig stemme. Er det dét du ser?

 Ansiktsuttrykket hennes tydet på en behagelig opplevelse.

M: Ja. Det lyset.

D: Hvordan ser lyset ut?

M: Det er hvitt. Helt rundt ham. Det stråler ut fra alle deler av kroppen hans. Fra føttene... rundt hele kroppen hans... til hodet (forbløffet). Det er som om han går i en lyskapsel.

D: Å, det høres vakkert ut.

M: Det er ytterst bemerkelsesverdig. Jeg har aldri sett noe lignende. Han er av lys.

D: Hva tror du lyset kommer av?

M: Hans ånd. Det er en ytre manifestasjon av hans indre lys. Det kan rett og slett ikke holdes i en fysisk kropp og stråler derfor ut. Det er helt klart, jeg kan se det.

D: Er du overrasket over at du kan se noe slikt?

M: Å nei, nei, det er ikke uvanlig. Bare lysets natur er ytterst uvanlig. Det er slikt et hvitt lys.

D: Du mener at det ikke er uvanlig at du ser lys rundt mennesker.

M: Nei, nei, jeg har den kunnskapen.

D: Var de andre lysene du så, annerledes?

M: Ja. Dette er annerledes. Du forstår, barna har en myk glød rundt seg. Rosa og gult og grønt. Myke, barnlige, glødende juveler. Denne mannen er en diamant. Denne mannen er et klart, hvitt, kraftfullt lys. Svært, svært kraftfullt.

D: Hva gjør han?

M: Han snakker til folket. Han bruker armene når han snakker. Han snakker med stor autoritet. Han er ikke nødvendigvis fornøyd med atferden til enkelte.

D: Kan du høre ham si det?

M: Nei, jeg vet det ut fra tonefallet. Ordene hans er ikke tydelige for meg. Han ser i en annen retning slik at jeg ikke kan høre. Men tonefallet sier mye.

D: Som om han ikke er fornøyd med noe.

M: Ve4 det er ikke en irettesettelse. Det er mer... en forklaring. En bestemt forklaring. Hvis de kan forstå sannheten, da vil de være i stand til å tilpasse seg hans lys mer.

D: Det er vanskelig for mennesker å gjøre det.

M: De som står rundt ham, synes å ha en mørk og tett energi. Det er nesten som om... (et åndedrag, en oppdagelse) det er nesten som om han snakker til kullstykker! (Latter) De ser virkelig mørke og tette ut. Og han har slikt et lys. Han synes å forsøke å få dem til å komme ut av tettheten og motta noe av hans lys. Og han bruker et bestemt språk for å få deres oppmerksomhet og hjelpe dem med å forstå viktigheten av det han sier. Det er ikke uvennlig. Det er, som de sier, vennlig, men bestemt.

D: Noen ganger er dét det du må være.

M: Ja. Denne mannen er kjærlighetsfull. Det er som om han elsker alle disse kullstykkene (latter). Og han vil så gjerne... (et nytt åndedrag, en ny oppdagelse). Ååå! Han vil forvandle dem til diamanter. Det er derfor analogien er der. Disse kullstykkene kan bli diamanter som ham. (Hun var svært fornøyd med sin oppdagelse.)

D: Det ville kreve ganske mye arbeid, ikke sant?

M: Å, de er så tette. De er så mørke. Han har litt av en oppgave.

D: Ville du gått og lyttet til ham?

M: Jeg føler det som om jeg kan vente. Så lenge barna er i min varetekt, vil jeg at deres små ånder skal være gledesfylte og tygge, sikre, slik at de alltid føler det som om de nærmest er i en beskyttende kokong når de er sammen med meg. Jeg tror det forsterker undervisningen. Jeg tror de er mer mottakelige for å befeste det de lærer, dypt i sinnet når vi beholder kokongen rundt oss, som en enhet, som en kropp, som om læreren og elevene var ett.

D: Sist du snakket om dette, trodde jeg du var redd for å ta dem med dit. At det kanskje kunne skremme barna, siden du ikke visste hvem mannen var og hva han sa.

M: Det var en mann som sa: “Kom og lytt.” Jeg vil bli hos barna. Vårt forhold er svært viktig og jeg vil ikke at det skal forstyrres. Det er nesten som om vi er i en sfære av farget lys når vi er sammen. Jo, jeg vil bli her og beholde det. Men jeg kan se at denne herren ikke ville være noen forstyrrelse. Hans lys ville snarere utvide seg og omslutte vårt lys.

D: Jeg trodde det kanskje var en frykt der, at du trodde barna på noen måte ville bli utsatt. for fare.

M: Nei, det er mer et spørsmål om å beholde vår egen sfære. Du vet, når du kommer blant de sorte kullstykkene, vil det påvirke din egen aura, din egen glød og ditt eget lys.

D: Ja, jeg kan forstå det.

M: Og barna og jeg har et tillitsbånd. Jeg har ikke noe ønske om å ta dem inn i den andre energien. De vil få nok av det i livet. Vi har et tillitsforhold. Jeg vil beholde det.

D: Det er bra. Det var ikke ham du var redd for å være rundt.

M: Jeg tror ikke jeg er redd den mannen.

D: Jeg vil flytte oss litt fremover. Sist gang sa du at han merket ditt nærvær og snudde seg?

M: Ja! Det er nesten som om det er en forbindelse mellom oss. Et bånd som kan reise gjennom det fysiske rommet. Det er nesten som om vi er tiltrukket av hverandre. At energien i ham og energien i meg er like energier, og vi blir trukket til den lysenergien.

D: Fortell hva som skjer.

M: Han merker mitt nærvær fordi han er sensitiv ovenfor energier.

D: Det må være en annen slags energi enn hos dem han snakker til.

M: Ja, ja (klukklatter).

D: (Lang pause) Hva gjør han nå?

M: Han snakker fremdeles til de andre. (Lang pause)

Ansiktsuttrykket hennes tydet på at hun opplevde noe.

D: Hva er det?

M: (Mykt) Jo, han... han vil komme.

D: Hva mener du?

M: (Gledefylt) Han vil komme. Som svar på vårt lys.

D: Tror du han kan se lyset rundt dere?

M: (Bestemt) Åja! Han kan se. Han kan se. Jeg tror ikke det er noe han ikke kan se.

D. Han må være en bemerkelsesverdig person.

M: Han er. Han kom til oss! Som jeg sa, hans lys har utvidet seg og omfatter vårt lys. Vi er nå en del av hans lys.

D: Hva gjør han?

M: (I ærefrykt) Barna gløder. Barna gløder. De... (hun kom med lyder av ærefrykt av glede). Levende... ja, energien er... Ååå! Hele kroppen min kribler. Ååå! Barna..., barna (klukklatter). De er barn. De drar i ermene og kanten på kappen hans og ber ham knele - hvilket han gjør. Han forstår barna. Ja, og barna reagerer på ham. Som om denne mannen er et voksent resultat av det de er blitt fåret med, en skje om gangen. Det er som om: Ååå! Dette er hva vi kan bli! Dette er hvorfor vi lærer det vi lærer! Se! Slik er det når det har vokst opp!”

D: De kan merke det?

M: Ja. Å, det er... vi er blitt tatt inn i hans lys. Det er en ytterst vidunderlig... uvanlig... (stemmen hennes var så fylt av glede at hun hadde vanskeligheter med å fullføre setningene).

D: Følelse?

M: Ja. Det er som om vi er utenfor tid og rom. Vi er alle i denne sfæren av hvitt lys (dypt sukk).  Han vil vite hva barna har lært.

D: Å, han snakker til dem?

M: Og “Hva er din yndlingslek?” og “Hva er din yndlingssang?” Og “Kan du vise meg?” Og... Men barna er altfor opprømte til å komme sammen og... (gledefylt latter).

D. Fulgte mengden ham?

M: Det er mennesker, ja, der nede. Det er som om barna har transfor­mert mengden også. Nå fornemmer jeg ikke mengden som sorte, tette stykker, men mer som en gruppe farger, mange farger og strukturer og former. De er ikke atskilt, men det er en mengde der. Vi er ikke på det samme planet som de er på.

D: Mener du at noe skjedde da han kom over til dere?

M: Ja. Vi har... vi er løftet opp i det (klukklatter). Vi er i vår egen verden (lykkelig latter). Det er behagelig.

D: Snakker han til deg også, eller bare til barna?

M: Det er som om han forstår... hvem jeg er. Og ikke behøver å bli snakket til. Det er som om han er et eksempel for barna. At hans tilstedeværelse, det øyeblikket han var sammen med dem, vil være med dem hele livet. Det er hovedgrunnen til at han kom over, for at barna skulle få denne opplevelsen av energi og fellesskap og bli løftet opp i det hvite lyset. Og løftet ut av tid og rom. Barna vil alltid huske dette... selv i andre liv. De har hatt denne kontakten.

D: Snakket han til dem, eller tror du det var nok bare å være rundt dem?

M: Han knelte foran dem. Han er på deres nivå. Han har armene sine rundt dem. Barna er opprømte og meddelsomme. Han synes å være i stand til å forstå alle på en gang. (Pause) Han ser opp på meg. (Et åndedrag) Ååå! Han forstår sa mye! Ååå! (Hun var nesten overveldet av følelser.)

D: Hva er det?

M: (Hun gråt nesten og stemmen skalv.) Han forstår. Han forstår smerten i hodet mitt. 1Jan forstår den kunnskapen jeg ikke får lov til å dele. Ååå! Han elsker meg for det jeg er i stand til å gjøre. Det er som om det er nok. Å arbeide med barna. Å dele det jeg kan med deres unge, utviklende sinn vil være nok. Det vil være nok. Ååå! Denne mannen! Jeg tror han tok bort smerten.

D: Ved å røre ved deg?

M: Nei. Men den er borte.

Hun var så fordypet i den utrolige opplevelsen at jeg nesten følte meg som en inntrenger.

 D: Snakket han til deg, eller kommuniserte han bare mentalt med deg?

M: Det var en forståelse mellom våre sinn. Han... han har den samme byrden. Han har så mye kunnskaper og forståelse. Og det er som om han heller ikke får lov til å dele det. Det kan ha vært forbindelsen mellom oss som dro ham hit (dypt sukk). Vi har en lik vei. Vi har en forståelse.

D: Holdt han opp med å snakke til mengden da alt dette skjedde?

M: Ja. Han var ferdig med det han hadde å dele med dem. Det var som om det å komme over til oss var en personlig handling fra hans side, og mengden hadde ikke noe med det å gjøre. De var bare tilskuere. De var der og så på, men de deltok ikke. Jeg tror heller ikke at de forsto selv om de så på. Det ville ikke overraske meg om vi var usynlige også (latter). Vi var svært, svært høye.

D: Hva mener du med svært høye?

M: Å, jeg mener... vi var ekspandert i lyset. Det... vi bare glødet.

D: De andre så sannsynligvis ikke noe uvanlig. Hva gjør han nå?

M: (Mykt) Jeg har en ro nå som det er vanskelig å rive seg løs fra.

D: Er han fremdeles der?

M: Jeg tror han fremdeles er her. Det virker som om jeg... har forlatt kroppen. Og jeg må komme tilbake til kroppen.

D: Ja, for barna. Du kan ikke forlate dem der.

M: Å, vi er trygge. Det er bare... før jeg kommer tilbake til kroppen, er jeg ikke så god til det vi skal gjøre (dypt sukk).

 Hun tok noen dype åndedrag, tydeligvis for å samle seg igjen.

 M: Det var en helbredelse. Som om han tok inn i seg det som var så smertefullt for meg. Han har virkelig frigjort meg. Og jeg vet at det er derfor det er vanskelig for meg å komme tilbake.

D: Kanskje hodet ditt ikke vil plage deg så mye mer.

M: (Mykt) Den er borte. Smerten er borte. Jeg tror det er det han gjør. Jeg tror han har den evnen. Jeg tror han kunne omslutte et av disse kullstykkene og det ville bli til en diamant (myk latter). Jeg tror han har den slags forståelse og... nivå. Han er på et nivå som jeg aldri har kjent. Jeg er ikke engang sikker på at jeg forsto at det fantes et slikt nivå. Han er fremdeles sammen med oss. Vi er fremdeles i sfæren av hvitt lys, men vi er blitt løftet opp. Vi er utenfor tid. Barna er utenfor tid sammen med oss.

D: Jeg antar det er en merkelig følelse, men den er ikke ubehagelig. (Jeg ville forsikre meg om at hun følte seg vel.)

M: Å nei. Hvem ville forlate dette? Nei, dette er et opphøyd nivå.

D: Jeg lurer på hvorfor ikke andre føler det når han snakker til dem.

M: Jeg tror ikke de har åpnet kroppen og sinnet til å motta det. Det er nesten som om han har gitt oss en gave som anerkjennelse for det vi har oppnådd. At han har hjulpet oss med å komme videre på vår vei ganske enkelt ved å komme over og være sammen med oss. Ved å ta oss inn i sitt lys og inn i sine vibrasjoner. Det er som om han har gitt oss en gave. Vi vil alle være... annerledes når det er over.

D: Så han behøvde ikke å røre ved deg eller snakke til deg?

M: Nei. Det han gjorde, var å gi barna en anerkjennelse på deres nivå, slik at de forsto hvor viktige de er. Hver og en av dem er en verdifull elev med sine egne spesielle egenskaper og sine egne spesielle oppgaver. Og ved å knele foran dem og røre ved dem og la dem røre ved seg, fikk de en fullstendig stadfestelse av sin individuelle ånd. Og da han sto og ble ett med meg, var de vitne til transcenderingen. Det gjorde dem i stand til å transcendere og kjenne sin ånd utenfor kroppen. Nå har de sannheten om hva ånden som bor i dem, virkelig er (alt dette ble sagt mykt og i stor ærefrykt).

D: Og ingen kan noensinne ta det fra dem. Kanskje det var lettere for barna fordi de var mer åpne.

M: Ja, de er fremdeles nye ånder i disse unge kroppene. De er ikke (klukklatter) blitt ”tetthets-tilpasset.” (They haven’t been (chuckle) densified.)

D: Det er et godt ord.

M: De er fremdeles lys. Vel, jeg tror ikke at det kan fortsette for alltid. Vi... vi kommer tilbake til den normale tilstanden.

D: Som er veldig forskjellig.

M: Ja. Og han må gå. Han velsigner oss... idet han går ned trappen. Han sier at han ikke har en slik anledning så ofte. Og at det var en spesiell opplevelse for ham også. Som om vi var spesielle... vi var like mye en gave til ham som han til oss.

D: Det er bra. Dere hadde en rolle å spille, å hjelpe ham også.

M: Ja. (Hun henvendte seg til barna) Vel, barn. Det var litt av en opplevelse, ikke sant?

D: Hva sier de?

Hun overså meg og henvendte seg til barna, og så begynte hun å reflektere over opplevelsen.

M: Vi kan oppnå det. Slik han var, slik kan vi bli. Vi har vår lille forståelse som forbereder oss på den større forståelsen. Og enten vi er i stand til å nå sa mange som vi vil i dette livet eller ikke, vet vi at vår sjel har hatt en umåtelig fremgang i dette ene øyeblikket. Vi har fått en gave. Det er som om... å! Storheten i gaven er over­veldende. Å! Det er som om vi rett og slett er blitt slynget år og år og år forut for vårt nåværende sted. At han var i stand til å oppløse tiden. Det er som om vi er mange livstider foran der vi var bare for et øyeblikk siden. Barna er nå stille sammen med meg. De innser at vi nå er annerledes. (Dypt sukk) Det er også tid for oss å omstille vare kropper og sinn. Det er tussmørkt. Foreldrene kommer for å hente barna.

D: Jeg lurer på hva de vil fortelle foreldrene sine, eller om de vil?

M: Jeg vet ikke. Barna har en annen forståelsesgrad sammen med foreldrene.

D: Det virker som om dette er en opplevelse man har én gang i livet.

M: Ja. Slik virker det på meg også. At det var... en storslått gave.

D: Hvem var den mannen? Vet du det?

M: Han sa ikke navnet sitt. Jeg spurte ikke. Men han var av lyset. Han var en Sønn av Gud. 1Jan hadde en høyere forståelse enn noen av oss som er på jorden nå, har oppnådd. Det er som om han var legemliggjøringen av alle mysteriene jeg er blitt undervist i. At han var slik det så ut når du fulgte dem. Han var som et ferdig produkt.

Det han delte med oss, var... han hevet oss til en annen dimensjon. Og ved å gjøre det, lot han oss oppleve hva vi også er i stand til å gjøre. (Sukk) Og så...

D: Du sa han var som Guds Sønn. Er vi ikke alle sønner av Gud?

M: Jo. Han var bare så mye nærmere med sine evner. Du vet de kullstykkene jeg nevnte tidligere? De har en lang vei før de kan bli et slikt lys. Barna og jeg er ikke kullstykker, men vi er heller ikke på det nivået av lys som han er på. Og vi skal alle returnere til vårt lys som stråler ut fra Gud. Denne mannen, at han er på jorden og er på det nivået, er... jeg... jeg kan ikke fatte det... han er en svært spesiell person.

D: Jeg tror ikke det er mange som ham rundt omkring, er det?

M: Nei. Jeg har aldri møtt noen som ham. Han har en oppgave. Det var som om han gikk tilbake til sin oppsatte vei da han forlot oss. Og sideveien til oss... var bare det. Det var ikke hans hovedvei. Men det var virkelig en gave til alle oss at han tok denne avstikkeren. Det var som om barna og jeg... ga ham like mye som han ga oss. (Plutselig tilbake i virkeligheten) Også (sukk) er den siste av barna gått. Det er på tide å tenne lysene. Jeg vil ha mye å tenke på når jeg går til sengs i kveld.

D: Ja, du vil. Og jeg takker deg virkelig for at du delte denne opplevelsen med meg. Når jeg kommer igjen, vil du fortelle meg mer om ting som dette, og dele dine opplevelser med meg?

M: Jeg kan ikke tro at det vil være flere opplevelser som denne.

D: Selv om de ikke er som denne. Vil du dele dine kunnskaper med meg?

M: Ja, selvfølgelig. (Følelsesfullt) Jeg vil dele mitt liv med deg.

D: Jeg ville være beæret om du ville.

M: Jeg trenger å være alene nå.

D: Jeg kan forstå det. Jeg tror det er viktig at du er alene nå slik at du kan tenke over det som har skjedd. Og jeg takker deg og vil komme tilbake en annen gang.

M: Takk

D: OK. La oss forlate det bildet. Flyt av sted fra det bildet og la Abigail gå til ro og tenke over det hun har opplevd.

 Deretter brakte jeg Mary tilbake til fullt bevisst, våken tilstand. Opplevelsen var så dyp at det er umulig å gjengi den veldige sinnsbevegelsen på båndet. Stemmen hennes var myk og kjærtegnende som fløyel da hun fortalte om opplevelsen. Hun var i total ærefrykt og svøpt inn i den. Jeg var svært beveget da jeg hørte på henne og forsøkte å suge inn underet ved det med hele meg. Jeg følte meg ofte som en inntrenger når jeg stilte spørsmålene. Da jeg brakte henne fremover og vekket henne, var hun fremdeles fanget av fortryllelsen i opplevelsen. Det virket som om hun ville holde på den så lenge hun kunne, vel vitende om at den snart ville forsvinne. Selv om hun var våken, lå hun stille på sengen og gikk over alle detaljene i sinnet. Det var en total, altomfattende hendelse av en utrolig skjønnhet, og hun ville ikke slippe den.

Jeg slo på båndopptakeren igjen, og følgende er en del av samtalen etter at hun hadde våknet.

 M: Jeg kan huske at jeg var på rommet der jeg sov, med øynene vidåpne. Jeg vet ikke om det var lysenergiene som fremdeles var rundt meg eller om jeg forsøkte å forstå hva som hadde skjedd. Men det ble ikke noe søvn på meg den natten.

Jeg begynte å snakke høyere og flytte meg rundt i rommet for å bryte fortryllelsen hun hadde skapt for seg selv.

 D: Ja, det var litt av en opplevelse, ikke sant?

M: (Hun ville fremdeles ikke slippe det.) Vi var... det var nesten som om vi ble fjernet fra jorden. Det var nesten som om vi ble fanget opp i denne lyssfæren. Vi var utenfor tid og rom. Jeg kan ikke la være å tenke på at vi ble usynlige.

D: Jeg tror ikke at noen som sa på, visste hva som foregikk. De så antakelig ikke noe uvanlig.

M: Kanskje ikke. Jeg vet ikke hvordan det virker.

D: Du sa at de var som kullstykker. De forsto sannsynligvis ikke uansett. De så antakelig bare en mann som lekte med barna.

M: Jeg vet ikke. Kanskje det var en opplevelse for dem også. Jeg tror han var i stand til å demonstrere det for mengden, selv om vi var i våre egne omgivelser. Mengden må ha sett forandringen i våre fysiske kropper, for det var en forandring i våre fysiske kropper. Vi ekspanderte. Lyset ekspanderte våre kropper. De må ha... kanskje det var en demonstrasjon. At denne mannen sa: “Dette er hva som er mulig. Se disse barna som er rene og nye og uredde. Se hva de kan bli. Og se denne kvinnen som er full av tillit og tro. Se hvordan hun kan transformeres. Dette kan dere også gjøre.” Jeg tror de så en slags forandring.

D: Ja, det er vanskelig å si hvor mye de kan ha sett. Vel, det var vakkert. Jeg tror det er på tide å komme tilbake til de levendes land nå. Men det er fantastisk at du kan huske hvordan det føltes. Du vil kunne beholde det som en gave. De fleste husker ikke noe når de våkner.

M: Vel, det var en enorm forløsning. Hele kroppen min ble lettet for byrder. Jeg vet ikke hvor de forsvant, men han var i stand til å fjerne dem. Jeg vet ikke hvordan han gjorde det. Men fordi han forsto bindingen av sinnet, var det som om jeg var i stand til å frigjøre dem. Fordi noen forsto.

D: Tror du at du vil kunne bruke denne opplevelsen i dette livet?

M: Jeg tror denne erindringen varen gave til meg. Og når jeg reiser videre på min vei i dette livet, vil jeg være i stand til å gjøre bruk av det. Husker du jeg sa at barna, når de ble eldre ville de ha disse mønstrene i livet selv om de ikke var klar over det? Det var dét jeg fikk nå. Enten det blir i mitt bevisste sinn eller ikke, kan det bli en del av livet mitt nå. Og når jeg trenger det, vil jeg være i stand til å bruke det.

D: Det er bra.

 Vanligvis beholder ikke klienten klare minner om sesjonen når han er i en så dyp tilstand at han totalt identifiserer seg med den andre personligheten. Men i dette tilfellet oppdaget jeg at det underbevisste hadde en gyldig grunn til å la henne huske. Erindringen ville ikke forstyrre hennes nåværende liv, den ville i stedet forårsake viktige endringer som i stor grad ville forbedre livet hennes

Mary trodde ikke det ville være nødvendig med flere sesjoner. Hun hadde fått nok å tenke på k)r mange. måneder fremover. Mens vinteren la seg over fjellene våre i Arkansas, gikk vi hver til våre vanlige oppgaver.

En måneds tid senere møttes vi igjen i et selskap. Mary kom bort til meg, slo armene rundt meg og fortalte at jeg hadde endret hele livet hennes. Hun sa at regresjonsopplevelsen hadde hatt en dyp virkning på henne. Den hadde åpnet en helt ny verden for henne. Der vi satt i et avskjermet hjørne, betrodde hun meg at hun hadde vært gift tre ganger og skilt tre ganger. Hun hadde liksom alltid lett etter noe hun ikke kunne finne. Ektemennene hennes var ikke dårlige mennesker, de var bare menneskelige. Likevel fant hun feil ved dem. Nå forsto hun at hun hadde opplevd en dyp og overjordisk kjærlighet for mannen i det tidligere livet, og hun hadde forsøkt å gjenskape den siden da. Men hun lette ubevisst etter den i dødelige menn, og der kunne hun aldri finne den, fordi en slik dyp og uselvisk kjærlighet ikke var av denne verden. Ingen jordisk mann kunne på noen måte måle seg med den. Hun hadde forsøkt å finne denne utrolige følelsen i alle sine ektemenn, men fordi de var mennesker, var den ikke der. Skuffet fortsatte hun å søke i stedet for å slå seg til ro med den lavere, dødelige kjærligheten til en jordisk mann. Hun hadde ikke bevisst forstått søkingen etter og behovet for perfeksjon og perfekt kjærlighet.

Mary sa at etter regresjonen var hele livet hennes blitt snudd opp ned. En helt ny verden hadde åpnet seg, og det var vidunderlig. For første gang i sitt liv hadde hun tillatt seg selv å bli engasjert i en mann på normal måte, og det var en helt ny opplevelse. Hun visste nå at hun kunne ha et forhold og la mannen være menneskelig, med feil og alt. Hun følte at hun var blitt frigjort for en forferdelig byrde. Hennes urimelig høye forventninger til hva menneskelig kjærlighet skulle være, var blitt plassert på riktig sted. Hun forsto at en slik utrolig kjærlighet var virkelig, og hun hadde opplevd den. Men hun forsto også at hun ikke ville finne den igjen mens hun levde, fordi den ikke var av denne verden.

Jeg ville utforske Abigails liv igjen, men slik ble det ikke. Mary ble opptatt med en vellykket virksomhet og en nyfunnet kjærlighet. Når jeg så henne fra tid til annen, virket hun lykkelig og i fred med livet, men hun følte ikke at hun hadde behov for flere regresjoner. Hun trodde hun hadde funnet løsningen på sitt umiddelbare problem, og det er den viktigste delen av mitt arbeid. Mitt ønske er å hjelpe mennesker med å tilpasse seg slik at de kan leve på den mest formålstjenlige måten i dette livet, uten at problemer og mønstre fra andre liv strømmer inn og forstyrrer.

Jeg fikk aldri vite hva som skjedde med Abigail. Hun hadde åpenbart forpliktet seg til tjeneste i templet og måtte bli der. Men jeg vil gjerne tro at livet hennes ble lettere etter møtet med Jesus. Hun sa at han hadde lettet smerten i sinnet hennes og vist henne at arbeidet med barna var viktig og ville være nok, selv om hun aldri overførte de store kunnskapene hun hadde fått. Kanskje hun fant enda bedre måter å gi læren til barna på uten at prestene visste om det.

Da barna ble eldre, ville de sikkert ikke glemme hennes godhet. Kanskje kom de tilbake for å få videre utdannelse. Kanskje fant hun en bestemt student. Hva det enn ble av henne i det livet, føler jeg at Abigails liv ble velsignet av det møtet. Jeg følte at mitt liv også ble velsignet ved at hun lot meg gjenoppleve det sammen med henne. Jeg kunne også føle den utrolige kjærligheten i ordene hennes. Abigail overleverte flere kunnskaper enn hun noensinne vil ane, ved å sende opplysningene fremover til vår tid. Takk, Abigail, du er virkelig en hengiven, omsorgsfull og fantastisk lærer.

KAPITTEL 4

 Templet og det gamle Jerusalem

 Jeg mottok materialet til denne boken i 1986 og 1987 ved hjelp av hypnotiske regresjoner til klientenes tidligere liv. Filene lå urørt til min forlegger i 1993 foreslo at jeg skrev etterfølgeren til Jesus og esseerne. Jeg visste da at jeg måtte gjøre de nødvendige undersøkelsene for å bekrefte eller avkrefte historiske referanser og slutninger i fortellingen. Det er en nødvendig og, for meg, lystbetont del av mitt arbeid.

Den omhyggelige regresjonsterapeut som arbeider innenfor dette området, foretar ingen undersøkelser før etter at sesjonene er avsluttet. Det har vært antydet at hvis hypnotisøren eller klienten har kjennskap til den historiske perioden eller materialet, kan det overføres ubevisst gjennom ESP - som jeg anser for et viktig fenomen i seg selv, hvis det kunne bevises. Jeg har hatt klienter som har vist at de er klar over at det foregår noe i rommet, som de vanligvis ikke kan se eller høre. De svarer ofte på et spørsmål før jeg har stilt det, som om de henter det fra sinnet mitt. Jeg vet at jeg ikke gir dem svarene ubevisst, og de endrer ikke historien for at den skal passe til mine forestillinger, fordi jeg kan ha et bilde i sinnet av hva som kommer til å skje videre, og det er ofte fullstendig feil. Det virker som om de forteller om hendelsene fra sitt eget unike synspunkt, og jeg kan ikke gjøre noe for å påvirke det. Jeg har for min egen del testet dette mange ganger for å bevise at uaktsom påvirkning ikke finner sted. Men hvis verken jeg eller klienten har kjennskap til materialet, den historiske perioden eller området, da må svarene komme fra et annet sted utenfor vår egen underbevissthet. På grunn av det som er nevnt ovenfor, blir regresjonsterapeuter anbefalt å vente med undersøkelser til sesjonene er fullført.

Ved avslutningen av forberedelsene til dette manuskriptet bestemte jeg at det var på tide å grave i de gamle, støvete verkene på universitets­ biblioteket, der jeg gjør mine undersøkelser. Hvis jeg ikke finner det jeg er ute etter, har de et svært pålitelig lånesystem biblioteker imellom, slik at jeg kan finne en hvilken som helst bok i USA. Datamaskinen finner boken, vanligvis i andre universitetsbiblioteker, og de sender den til meg. Jeg liker den delen av arbeidet mitt. Jeg elsker å lete i gamle bøker, å lese i flere timer for å finne én betydelig detalj. Det er som å finne en diamant i en sanddynge, og undersøkel­sene gir meg en umåtelig tilfredsstillelse.

Noen av de opplysningene jeg fant, er kanskje velkjente forjøder som er interessert i historien om sitt hjemland, men de var i hvert fall ikke kjente for meg som protestantisk amerikaner. Jeg tar med opplysningene her for å gi et bilde av området slik det var på Kristi tid. Riktige omgivelser er viktig for alle fortellinger.

Millioner av turister reiser hvert år til Det hellige land og forventer å besøke stedene der Jesus levde, underviste og døde. Jeg oppdaget at dette ikke er mulig fordi disse stedene ikke lenger finnes. Selv dem som håper å gå på den samme grunnen som Jesus gikk på, vil oppdage at det ikke er mulig fordi selve terrenget er så forandret.

I dag er Jerusalem en hellig by for tre av de viktigste religionene i verden, den jødiske, den kristne og den muslimske. For de to første er byen Den hellige byen, for den tredje nummer to etter Mekka og Medina. Sannsynligvis er det den største grunnen til at Jerusalem har fortsatt å eksistere - og aldri kan dø så lenge menneskeheten har en religiøs tro.

I forbindelse med skrivingen av denne boken var jeg opptatt av å finne detaljer om det gamle templet i Jerusalem, og om selve Jerusalem. Jeg ville se om Abigails beskrivelse av templet kunne bekreftes. Det jeg oppdaget, forbløffet meg. Det er kjent at mange gamle steder er forsvunnet og alle spor etter dem begravd av tidens sand. De blir ofte funnet gjennom grundige undersøkelser og avdekket litt etter litt av arkeologenes skuffer. Jeg har imidlertid alltid antatt at hvis en by har forblitt på samme sted i tusener av år, er rester av den gamle sivilisasjonen bevart. Jeg har sett ruiner i England som daterer seg fra mange hundre år tilbake. Roma har fremdeles ruinene av Colosseum og andre gamle bygninger. Derfor antok jeg at det samme måtte være tilfelle med Jerusalem. Byen har vært sentrum for så mange religiøse interesser opp gjennom tidene at jeg antok at noen av de gamle stedene var bevart.

Jeg oppdaget at det ikke var tilfelle. Til min overraskelse oppdaget jeg at absolutt ingenting fra Kristi tid har overlevd. Ingen steder ble avmerket og beholdt for ettertiden, for på den tiden da hendelsene fant sted, var det ingen antydninger til den viktigheten og påvirkningen de ville ha for verden flere hundreår senere. Det kommer kanskje som et sjokk at de fleste av stedene som blir vist til hengivne pilegrimer, ikke har noen basis i fakta. De kristne kirkene i Jerusalem ble bygd på antatte steder for Kristi fødsel, død og så videre, og er antatt å være de riktige stedene, men er ikke nødvendigvis autentiske. De fleste av de hellige stedene som blir vist frem i Jerusalem, er blitt valgt gradvis i løpet av mange hundre år for å gagne kristne pilegrimer, og noen av stedene er flyttet eller gruppert for å gjøre det lettere.

I over 3000 år var Jerusalem-området erobret og okkupert av mange forskjellige sivilisasjoner og kulturer. Byen har gått gjennom stadige endringer, ødeleggelser og gjenoppbygginger. Materiale som ble brukt i én tidsalder, ble brukt om og om igjen og noen ganger spredt til forskjellige steder. Byggverk som kanskje tjente ett formål, ble endret og gjenoppbygd slik at de knapt viste noe spor av den opprinnelige bruken. Området i Det hellige land og på de hellige stedene er endret så mye at få steder kan identifiseres med sikkerhet. Selv det nøyaktige stedet for den gamle bibelske byen Betlehem er enda ikke fastslått. Det var utvilsomt en mindre by enn den i dag. Vitenskapsmenn sier nå at selv om befolkningstallet steg under folketellingen, var det sannsynligvis ikke mer enn femten guttebarn som ble født i det aktuelle tidsrommet. Det gjorde det lettere for Herodes å finne dem, og det er alminnelig enighet om at det antakelig ikke fant sted noen massive spedbarnsdrap, slik det er skildret i filmer.

Jerusalem i dag er i stor utstrekning bygd nordvest for den gamle byen. Ikke desto mindre er det mulig å gjenskape et ganske nøyaktig bilde av byen på Jesu tid. Fra Oljeberget kunne man se rett over Kedrondalen på Den hellige by. På Kristi tid lå Jerusalem på en høyde, og tempelplassen var omgitt av massive murer på tre sider. Det ga inntrykk av en mektig festning med utilgjengelig beliggenhet, og har også stått tidens prøve mot utallige fiendtlige angrep. Stupbratte klipper falt på øst-, vest- og sydsiden ned i bratte daler (Kedron og Hinnom) og tjente som naturlige forsvarsvoller. På Kristi tid var byen delt i to klart avgrensede deler av en kløft, Tyropoeondalen. De bratte dalene var overspent av en stor steinviadukt eller vei som ble holdt oppe av enorme buer.

Jerusalem er blitt ødelagt og gjenoppbygd så mange ganger at by ligger over by. Noen steder er de moderne gatene nesten 30 meter over nivået til den gamle byen som er begravd under avfall som har hopet seg oppover en stor del av den gamle byen. I  gamle var dager Tyropoeon­dalen for en stor del fylt opp og er nå bare en grunn fordypning som kalles el-Wad. Til og med topografien på landet rundt Den hellige by er betraktelig endret siden Kristi tid. Opprinnelig besto området av flere avgrensede høyder og daler, men er nå omformet til et nesten flatt platå. Dalene rundt Jerusalem er blitt fylt etter hvert som tiden har gått.

Den bredere og høyere høyden på den vestre siden av Tyropoeon­dalen var stedet for Den øvre by, som den gamle historikeren Josefus kalte Det øvre marked. Det kan antas at denne delen av byen opprinnelig var en markedsplass. Den lavere, østre høyden, som skrånet nedover fra tempelområdet, ble kalt Acre og var stedet for Den nedre by. Selve tempelområdet var den “tredje høyden”. Nord for templet var den “fjerde høyden”, som byen vokste ut ifra. Denne siste og nyeste delen ble ifølge Josefus kalt Bezetha (som antakelig betyr “Oliven­huset”) og Den nye by. Det var enda ikke murer rundt dette området på Kristi tid. Jerusalem på den tiden lå mer på en høyde enn i dag, og husene var bygd i de bratte skråningene. De smale gatene var ofte bygd som trappetrinn og var derfor ikke farbare for vogner og ryttere.

Jødene likte å betrakte Jerusalem som verdens sentrum, og byen kunne ganske visst kalles den gamle verdens navle. De mange forskjellige nasjonalitetene i Palestina og den store tilstrømmingen av utlendinger til Jerusalem gjorde at man kunne se mange forskjellige menneskeraser og høre mange forskjellige tungemål i byens gater. Gresk, hebraisk og arameisk var hovedspråkene. Mange nasjonaliteter hadde sitt eget kvarter i Jerusalem, særlig egne synagoger og templer.

En del av den enorme muren rundt tempelplassen lå opprinnelig langs stupbratte avgrunner som falt opptil 90 meter ned i dalen under.

Utgravninger synes å bekrefte Josefus påstand om at den enorme vestveggen på kong Salomos tid kunne ses i full høyde, som var 25 meter fra fjellgrunnen til nivået til det ytre gårdsrommet, og over denne var murene i søylegangene som reiste seg høyt over gårdsrommet. Denne beskrivelsen ble i mange år tatt for å være Josefus overdrivelse.

En annen makeløst konstruert steinbro var en gang spent over den dype kløften i Kedrondalen på østsiden av templet, og forente den delen med Oljeberget. Den ble beskrevet som en vei som var konstruert av buer som sto oppå buer, der de øverste buene utgikk fra toppen av dem under. På den tiden fantes det enorme under-bygninger som var bygd for å få en jevn overflate mellom de ujevne naturlige høydene. På den siden som var lengst borte (Oljeberget) var det tidligere en trappegang som snodde seg ned i dalen og bratt opp til østporten på tempelområdet. Det var en romslig, 15 meter bred spaservei eller terrasse foran inngangen til Den gylne port i gamle tider. Det sies at Jesus kom denne veien inn i Jerusalem fra Oljeberget palmesøndag. Terrassevise hager forskjønnet også skråningene fra bunnen av Kedron og opp til de høye terrassene ved tempelmuren.

Josefus forteller at Jerusalem på Jesu tid var fullstendig gjennomhullet av underjordiske korridorer og ganger, som ikke ble brukt så mye til drenering og begravelser som til krigsformål. Alle gamle festninger hadde en hemmelig gang som ble brukt som fluktvei i farefulle tider. Da romerne invaderte og ødela Jerusalem i år 70 e.Kr., oppdaget de at så mange flyktninger hadde søkt tilflukt i de underjordiske kamrene at de måtte grave seg ned for å finne fienden. Hundre kamper fant sted i jordens indre. Det var så mange døde i tunnelene at en giftig stank sivet opp fra alle trapper og lufthuller, og luften i byen var ikke til å puste i. For å forhindre at smitten spredte seg, stoppet romerne igjen trappene og lufthullene og murte igjen åpningene til de hemmelige gangene. Disse gamle seksjonene fantes i tider som nå er glemt, og mange er gått tapt.

Det har vært flere templer på tempelplassen. I vår tid står Klippemoskéen, et hellig sted for muslimer, der hvor de tidligere templene sto. Stedet kalles nå Haram esh-Sherif, som betyr “hellig innhegning”, og er ganske visst hellig for kristne, jøder og muslimer. Det er tre tusen år siden kong David valgte Jerusalem som det mest egnede sted for hovedstaden i kongedømmet Israel. Kong Salomo (ca. år 973-933 f.Kr.) bygde det første templet i Jerusalem etter planer som var tegnet av hans far, David. Salomos tempel sto på stedet der den nåværende Klippemoskéen står, selv om den moderne hellig­dommen utvilsomt dekker et større område enn Salomos byggverk. Det har vært antatt at Den hellige klippen under den utsmykkede muslimske domen, er den naturlige toppen av høyden og at den var stedet for selve tempelbygningen. Klippen kan sikkert ha tjent som et naturlig alter fra eldgamle tider. Templet og Salomos palass var omsluttet av en mur og atskilt fra hoveddelen av selve byen. Ingenting av disse bygningene er nå over jorden, selv om betydelige seksjoner er funnet under jorden. Vi har bare opptegnelsene til gamle historikere som hjelp i tankerekonstruksjonen av stedet.

Jerusalems historie er lang og omskiftelig. Mange land overtok byen, og hundreår med bygging fulgte, etterfulgt av total ødeleggelse og ny gjenoppbygging. Grundigere utgravninger er nødvendig for å få nok data om holdbarheten til de eksisterende teoriene, og for å få en nøyaktig rekonstruksjon av grunnrisset til de jødiske templene. Slike data finnes, men de ligger begravd under en stor opphopning av søppel, mange hundreårs avfall, under gater og hus, slik at det ikke er lett å foreta utgravninger. Påfølgende ombygginger har ført til store ødeleggelser i områdene i den gamle byen som til nå er utgravd.

Rabbiene har en overlevering som sier at den opprinnelige Loven er begravd innenfor den hellige innhegningen, Haram (området rundt Klippemoskéen). Det er også en alminnelig oppfatning at Paktens ark, som plutselig forsvant og aldri ble sett igjen etter at den babylonske kongen ødela Salomos tempel, ble skjult og fremdeles ligger skjult i noen huler under tempelplassen.

Et eller annet sted i murene i Den hellige by er gravkammeret til kongene av Judea (som det står i Bibelen). I den kongelige gravhvelvingen hviler Davids støv, og på hver side av ham Salomo og de etterfølgende prinsene i Davids hus, som ble gravlagt i det samme kammeret. Arkeologer tror at når de kongelige gravene blir funnet, vil det være et kompleks av kamre og ikke en rekke enkeltkamre. Historikere hevder at kong Herodes den store visste hvor grav­kammeret var og flyttet noen av skattene som var gravlagt sammen

med kongene. Han ville foreta en grundigere undersøkelse, men to av vaktene hans ble drept av en mystisk flamme som brøt ut fra gravkammeret. Dette skremte Herodes og han forlot gravene. De ble angivelig aldri rørt igjen, og stedet er nå forsvunnet.

Jerusalem ble erobret av kong Nebukadnesar av Babylon i år 598 f.Kr., og igjen etter et opprør i år 587 f.Kr. Særlig i det siste opprøret gjennomgikk byen flyktelige ødeleggelser. Babylonerne ødela fullstendig Jerusalem by, templet og murene ble revet ned og innbyggerne drevet i landflyktighet. Ingen større gjenoppbygginger ble foretatt før etter år 538 f.Kr., da jødiske landflyktige fikk lov til å komme tilbake fra Babylon etter femti års fangenskap. Da ble Jerusalem by langsomt og smertefullt gjenoppbygd. Nehemja bemyndiget gjenoppbygging av murene og templet på samme sted som Salomos tempel hadde stått, men i et mindre og ringere omfang. Dette templet sto i rundt fem århundrer, men noe av murverket led under forfall og forsømmelse. Beretningene om dette templet står i Det gamle testamente.

Romerne kom inn i bildet mange hundreår senere da den osmanske herskerens sønner, Hyreannus og Aristobulus, stred om tronen. Det banet veien for landets fall i romersk makt. Til slutt utropte Roma Herodes til konge av Judea, en stilling han besatte fra år 40 til år 4 f.Kr. Herodes den store var en energisk byggmester, og det var under hans styre at Jerusalem by fikk det utseende den hadde på begynnelsen av den kristne epoken. Jerusalem ble en langt mektigere by enn den hadde vært siden Davids tid.

Herodes var svært upopulær blant sine jødiske undersåtter. Da han ble eldre, forsøkte han å vinne folkets gunst. Han var en mann med betydelig smak når det gjaldt murerhåndverk, og siden han kjente til jødenes dype ærefrykt for den nasjonale helligdommen, kom han på tanken på å gjenoppbygge templet for å avhjelpe de negative følelsene og gjøre seg selv populær. Det ga også arbeid til et stort antall menn og minsket faren for revolusjon. Kongens tilbud om gjenoppbygging ble først mottatt med skepsis og mistenksomhet, men Herodes oppfylte sitt løfte. Jo, det var den samme kong Herodes som for alltid sikret sitt onde omdømme ved å drepe spedbarn i letingen etter Jesusbarnet.

Han utbedret murene og bygde tre kraftige tårn i den gamle bymuren. Ved siden av de tre tårnene lå Herodes palass. Da Judea senere ble styrt av romerske prokuratorer, ble dette enorme byggverket deres residens og sete for regjeringen når de var i Jerusalem. I det nordvestlige hjørnet av tempelområdet bygde han en storslagen festning for soldatene (de ble kalt Antonius etter Mareus Antonius), som var forbundet med tempelsøylegangene med to trappeganger eller broer, slik at de hadde umiddelbar tilgang til tempelområdet hvis det skulle oppstå problemer. På grunn av festningens fordelaktige beliggenhet kunne man ha et konstant vakthold over byen, forstedene og sanktuariet.

Herodes aller viktigste arkitektoniske bedrift var gjenoppbyggingen av selve templet. Selv om han hevdet at han utførte arbeidet som en offentlig velgjører, var det mest sannsynlig tilskyndet av forfengelighet. Arbeidet begynte i årene 20-19 f.Kr., og gjenoppbyggingen av selve sanktuariet ble fullført på halvannet år. Hoveddelen av det nye byggverket ble ferdig på rundt åtte år, men arbeidet med utsmykningen og oppføringen av de ytre gårdsrommene pågikk under hele Kristi liv. Levetiden til Herodes staselige tempel var kort. Innen førti år gikk Kristi forutsigelse om at “det skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned” (Mark 13,2) i oppfyllelse da romerske angripere ødela det bemerkelsesverdige byggverket.

Alle rester av det store templet i Jerusalem er forsvunnet. Da romerne overfalt Jerusalem i år 70 e.Kr., ble det enorme og fantastiske templet brent og fullstendig jevnet med jorden. Med unntak av Herodes palass, som ble bevart til administrative formål, ble hele Jerusalem feid bort. Mange av murene ble gravd opp helt til fundamentet og steinene kastet ned i kløftene. Romerne ville gi inntrykk av at Jerusalem ikke lenger var bebodd, at den ikke lenger fantes. Det var fullstendig, total ødeleggelse, og alle innbyggerne ble enten drept eller forflyttet under et av de verste blodbadene i historien. For ytterligere å avfolke hele området, ryddet romerne byens nærmeste omegn for skog, deretter landet innenfor en radius på nesten tjue kilometer. Dermed gjorde de et skogrikt område med vingårder og hager til fullstendig villmark. Palestina fikk aldri tilbake det tidligere utseendet. På samme tid ble Qumran, esseersamfunnet ved Dødehavet, også ødelagt. 

Festningen Masada ble tatt, men ikke før hundrevis av mennesker hadde begått selvmord der etter lang romersk beleiring. Siden den gang har vitenskapsmenn og arkeologer forsøkt å fastsette nøyaktig hvordan Herodes tempel så ut og hvor den lå på tempelplassen. De eneste restene over jorden som har overlevd, er delene av de massive murene. Selve murene var underverk av ingeniørarbeid og teknologi, som Josefus beskrev som “det mest forbløffende verk som noen noensinne har hørt om”. Fundamentet var lagt på den solide berggrunnen opptil tretti meter under den nåværende overflaten. Massive steiner som hver veide flere tonn, ble oppdaget. Steinene var lagt så tett sammen at et stykke papir ikke kunne stikkes inn mellom dem, og mørtel ble ikke brukt. Rester av dette typiske herodianske murerhåndverket kan fremdeles ses i Klagemuren på vestsiden av tempelområdet.

Over jorden ser det ut som om muren er rekonstruert, fordi steinene ikke er så nøye tilpasset som tidligere. De ni nederste steinrekkene består av store blokker, som var karakteristisk for herodiansk murerhåndverk. Den største er rundt fem meter lang og fire meter bred. Over dette er det femten rekker med mindre steiner. Det er mange antydninger til at dette er en rekonstruksjon som er gjort ved hjelp av gamle materialer. Det er vanskelig å tro at de opprinnelige byggmestrene som gjorde seg så stor umak med å få til praktfulle steinblokker med finmeislet overflate, skulle ha plassert de andre steinene på en så vilkårlig måte. Jødene har kommet til Klagemuren siden bibelske tider for å klage over ødeleggelsen av templet.

Det er mange teorier om hvordan templet så ut på Jesu tid, men ingen fakta. Noen av de gamle historikerne, særlig Josefus, har etterlatt seg beskrivelser og referanser i sine arbeider. Templet var bygd av hard kalkstein som ble brutt i store huler dypt under den nordlige delen av Jerusalem. Denne typen stein kunne blankslipes slik at den ble så klar at den lignet marmor. Tempelområdet var velsignet med en uuttømmelig vannforsyning som kom fra en naturlig kilde. Det tantes et fantastisk underjordisk reservoarsystem som var forbundet med rør og kanaler. En del av dette systemet finnes fremdeles i de underjordiske kamrene under den nåværende byen.

Ifølge Josefus var det søyleganger langs murene på det ytre tempelområdet, og basilikaen i syd var særlig bemerkelsesverdig, med minst 162 søyler. Hver søyle var en enkelt blokk av den reneste hvite marmor, og sa stor at tre mann så vidt rakk rundt den med armene utstrakt. De fire søyleradene omfattet tre områder der man kunne spasere under buegangene. Takene var smykket med vakre seder­skulpturer, og fasaden var av blankslipt stein. Det var det første man støtte på når man kom inn porten gjennom de massive ytre murene. Derfra var de åpne gårdsrommene brolagt med alle mulige slags steiner. Det syntes ikke å være noen spesiell grunn til denne storsøylede basilikaen, med mindre den ble konstruert for å beskytte store menneskemengder mot sol og regn, eller for å trekke til seg handel. Det foregikk utstrakt handel på tempelplassen i forbindelse med salg av dyr og fugler til ofring. Det var også pengevekslere der.

På den andre siden av basilikaen var det et stort ytre gårdsrom som var allment kjent som Ikke-jødenes gårdsrom. Selv om bare jøder hadde hatt adgang innenfor murene i det gamle templet til Salomo, mente Herodes at han måtte reservere en del av sanktuariet for fremmede fra alle land. Dette fordi det bodde mange egyptere, grekere, romere og medlemmer av andre land i Jerusalem. Derfor ble det konstruert et stort ytre gårdsrom, Ikke-jødenes gårdsrom, som var åpent for alle som ville spasere og samtale i buegangen. Ved siden av var Israelittenes gårdsrom der ingen ikke-jøder hadde adgang under noen som helst omstendighet. Josefus skriver at de to gårdsrommene var atskilt av en lav mur eller et rekkverk som var i underkant av halvannen meter høy og hadde tretten innganger eller åpninger. På toppen av skilleveggen var det plassert små firkantede steinsøyler med jevne mellomrom. Hver av dem hadde en inskripsjon på gresk som sa at ingen fremmede skulle krysse muren, og at overtredere risikerte dødsstraff.

Templet var et enormt kompleks som besto av flere gårdsrom. Hvert av dem førte til et annet inntil man nådde Det aller helligste. Man hadde adgang til det enkelte gårdsrom i samsvar med sin verdighet og renslighet. Det ble bestemt ut fra Loven, eller de mosaiske reglene. På østsiden av tempelplassen var Kvinnenes gårdsrom. Man kom dit ved å ga gjennom en søylegang som besto av høye søyler (Salomos hall), og opp en terrassevis trapp, fordi dette området var skrått og mer vinkelformet enn resten av tempelplassen. Trappene førte fra ett område til neste og fortsatte fra Kvinnenes gårdsrom til hovedområdet i templet. Gamle historikere sier at trappen sannsynligvis var brutt av to brede trappeavsatser, med et tredje, bredt trinn øverst. Muligens var trappene en forlengelse av portalen.

Jødiske menn kunne gå innenfor dette området til Kvinnenes gårdsrom. Men de fleste kvinner kunne ikke fortsette videre fordi de ble betraktet som urene mesteparten av tiden på grunn av menstrua­sjonsperioder og ettervirkninger av barnefødsler. Menn hadde heller ikke adgang til de indre gårdsrommene hvis de hadde infeksjon eller led av sykdom, eller hvis de nylig hadde vært i kontakt med lik. Det var mange regler om folks renslighet, og de fleste jøder falt innenfor en av disse kategoriene en eller annen gang.

Bortenfor Kvinnenes gårdsrom var det flere gårdsrom der bare bestemte mennesker hadde adgang, inntil man nådde selve det hellige kammeret. Denne østlige inngangen til Kvinnenes gårdsrom var atskilt av dobbelte dører av korintisk messing. Josefus sier at det noen ganger fant sted offentlige samlinger foran dem. De var så massive at man trengte den samlede styrken til tjue mann for å åpne og lukke dem hver dag. Det var ulovlig å la noen av tempeldørene stå åpne. Det var ni andre porter og dører til de indre gårdsrommene, og de var fullstendig dekket med massive plater av sølv og gull. I tillegg var det dørstolper og overliggere. Men den enorme messingporten overgikk dem alle i størrelse og verdi.

I Prestenes gårdsrom, og rett foran selve tempelbygningen, var alteret der ofringer og brennofringer ble gjort. Det var en rekke ringer i gulvet der offerdyrene ble bundet mens de ventet på sin skjebne. Her fantes også åtte marmorbord der skrottene ble flådd, vasket og forberedt for alteret. Blodet til ofrene rant ned gjennom hull i gulvet, og hele området rundt alteret lignet et slakterhus. Her ble røkelses­brenningen og velsignelsen av folket gjort foran dem som hadde adgang til dette tempelområdet.

Ikke bare hele tempelfasaden, men også muren og inngangen mellom portalen og sanktuariet var dekket med gullplater. Selve sanktuariet var i det innerste gårdsrommet, og man kom dit ved å følge en tolvtrinns trapp. Det var bygd av hvite steiner, og hver av dem hadde ifølge Josefus den enorme størrelsen på omtrent 10 x 3,5 x 5,5 meter. Det er sagt at det var sin tids største religiøse sanktuarium i verden. På forsiden var høyden og bredden den samme, rundt 45 meter ifølge Josefus. Det var fullstendig dekket med gullplater med et konkavt, gyllent speil over inngangen. Speilet reflekterte strålene fra den oppadgående solen som en ildglans.

Innenfor var sanktuariet delt inn i de vanlige delene med Det hellige og Det aller helligste. I Det hellige var det et alter, en solid, sjuarmet lysestake og et lys som aldri ble slokket. Veggene i Det aller helligste var dekket med gull, men inneholdt absolutt ingenting fordi avbildninger ikke var tillatt. Ypperstepresten var den eneste som hadde adgang til det aller helligste kammeret, og det bare på spesielle dager. Man mener at Det aller helligste lå over den nåværende hellige klippen i Klippemoskéen.

Bare inngangen til den hellige delen var synlig for folket. Den var dekket av et tungt, seksfarget gardin som beveget seg i vinden. Gardinet skjulte det forgylte interiøret og innholdet for lekmennene. Det var dette gardinet som ble revet i to fra øverst til nederst da Kristus ble korsfestet.

Sett fra Oljeberget var templet rett foran en, der moskeen nå står over Den hellige klippen. Omgitt av prektige søyleganger steg det ene gårdsrommet etter det andre, hvert av dem høyere enn det forrige, til selve det innerste sanktuariet med den glitrende fasaden av gull og marmor.

Herodes hensikt var åpenbart at templet skulle være synlig fra lang avstand og at det skulle være fremtredende i omgivelsene. Byggematerialet av snøhvit kalkstein og den kvadratiske forsiden som var fullstendig dekket med gull, var ment å skulle avlede oppmerksom­heten fra resten av byen. Derfor var det ganske naturlig å sverge til gull i templet.

All denne utstrakte byggingen krevde kolossale pengesummer. Herodes utskrev skatter overdrevent og hensynsløst og tenkte alltid ut nye måter for understøttelse av sine mange prosjekter. Folket ble også hardt skattlagt av romerne for å finansiere enda større forbruk utenlands, som ikke ga noen fordeler til Herodes undersåtter. Folket fant disse byrdene undertrykkende. Det kom bitre nødskrik mot ødslingen med penger som var krystet ut fra folks eget hjerteblod. Herodes trodde at hvis folket så at noe av pengene ble brukt til et synlig prosjekt som det å bygge opp templet til deres Gud, ville de bli, i hvert fall delvis, beroliget.

Man kan ikke fullt ut anerkjenne rollen til sanktuariet i Jerusalem med mindre man tar med i betraktningen begrepet “hellighet” og de rituelle forberedelsene de som ville “stå fremfor Gud”, måtte gå igjennom. Man ble oppmuntret til å utvide renselsesforordningene til å omfatte dagliglivet for ikke å vekke Guds vrede. Jesus hadde andre synspunkter. Han knyttet ikke den samme viktigheten til de forskjellige nivåene av hellighet i sanktuariet som hans fromme samtidige gjorde. Han mente de var for opptatt av å fokusere på ritualet og seremonien i stedet for på det disse sto for. De hadde glemt enkeltmennesket og dets behov.

Jeg tror at området der Abigail underviste barna, var på østsiden av bygningen. Det var flere andre trapper der som førte fra ikke-­jødenes gårdsrom til Kvinnenes gårdsrom, men den terrassevise trappegruppen synes å passe med beskrivelsen av de brede trappe­avsatsene der dansingen foregikk. Det ville også være logisk at prestene anviste henne til Kvinnenes gårdsrom, slik det sømmet seg den statusen de hadde gitt henne. Hun var plassert på det “passende stedet” for henne. I nærheten av det ytre området var det et kammer der man lagret musikkinstrumenter, noe som også passer med hennes beskrivelse.

Søylene på den østlige enden av søylegangen kunne være stedet der Jesus snakket til den samlede menneskemengden. Området med de store søylene til syd (basilikaen), ved inngangen til tempelhøyden, var for langt unna til at Abigail kunne se og høre ham klart. Historikere synes å være enige om at Jesus og hans disipler underviste i området på østsiden av templet. Det ga mening, for der kunne han snakke til alle uansett hvilken renslighetsgrad de hadde. Han kunne også bli hørt av både jøder og ikke-jøder fordi dette området bortenfor sperringen var åpent for alle.

Hvis mine antakelser er korrekte, talte Jesus på den nederste enden av Kvinnenes gårdsrom under søylegangen, mens Abigail lekte med barna på den terrassevise trappen som førte til de indre gårdsrommene. Hvis han snudde seg og så henne, kunne han ha gått opp trappene mot henne, mens mengden så på nedenfra. Jeg tror at historikernes funn og Josefus tolkninger har identifisert dette stedet som det eneste sted der det kunne ha skjedd Og det mest bemerkelses­verdige av alt er at trappene, søylene og de andre detaljene er der. Det er bekreftende fakta som ikke er lett tilgjengelig for en som ikke har utført grundige undersøkelser. I det følgende vil jeg ta med punkter som er forbundet med undersøkelsene, på passende steder.

 del3